«Magnus»: Seriøst morsomt

Han er kanskje ingen Sherlock, men Magnus er uten tvil norsk TVs morsomste mesterdetektiv.

 

5

TV-KOMEDIE

«Magnus»

NRK1

Premiere i kveld, to episoder er ute på NRK.no nå.

Inne i hodet til Vidar Magnussen foregår det mye rart, skal vi tro denne komedien som i stor grad er hans eget verk. Det er ikke ofte man står på T-banen og kniser over scener fra en komiserie man har sett, spesielt ikke de vi lager her på bjerget. «Magnus» har den effekten, for her er mye absurd, sprøtt og skrudd morsomt som foregår.

Krimkomedien som sendes på NRK1 midt i beste, klassiske detektimen-tid, er det morsomste som har gått på TV på lange tider. Vi er i Frestad, et søvnig bysamfunn ute i distriktet et sted, som godt kan være vennskapsbyen til Fargo i USA.

Les anmeldelse: «Das Boot»: Dødsfrykt i dypet

Her skumler det mystiske, skremmende vesener i skogen, og et amerikansk storkonsern er på plass med et stort oppbud av bevæpnede vakter. Her bor Magnus Undredal, en skrue av en etterforsker, oppfinner av høyteknologiske saker og ting som hadde vært geniale, hadde de virket som de skulle. Magnus er allerede latterliggjort og fryst ut på politikammeret, på grunn av høytsvevende teorier, store ambisjoner og en temmelig alvorlig etterforskningsmessig tabbe. Etter et mystisk dødsfall sørger korrupte politisjefer for at Magnus får jobben med å etterforske saken, som også inkluderer en forsvinning. Magnus sine politi-instinkter og hans egenrådige natur gjør at han snart blir truet med arrestasjon skulle han dukke opp på jobb igjen. At han hevder at det bor troll i skogen, hjelper heller ikke.

Motgangen får på ingen måte Magnus til å gi opp. Han er typen som påpeker at det bare er ordet «sparken» som er negativt i setningen «du har sparken», og får med seg en suicidal kollega og nabogutten til å snuse videre i alt det mystiske som foregår i Frestad. Det viser seg alt ikke nødvendigvis ordner seg for snille gutter i dette distriktet.

Vidar Magnussen har jobbet med «Magnus»-planene i flere år, og det er ikke fritt for at denne serien er boltreplassen hans. «Magnus» er en lek med sjangre, og helt i takt med trenden i TV-bransjen hvor humor og komedie mikses med krimsjangerens mørke, brutale elementer.

Les anmeldelse: «Maquia»: Overveldende fantasy-verden

Dette er like underforstått absurd som Coen-brødrenes nevnte «Fargo». Nesten like brutalt som leiemorderdkomediene «Barry» og «Killing Eve» fra i fjor, men oppe i alt det moderne plasserer Magnussen serien sin solid i filmhistoriens røtter – stumfilmens slap stick. Politifolk har ikke ramlet og slått seg så mye siden Harold Lloyd og Charlie Chaplins tid. Og det er morsomt hver eneste gang.

Det sliter også på lattermusklene at Magnus selv er en norsk variasjon av gode, gamle inspektør Clouseau, den håpløse, men alltid heldige politimannen i de klassiske «Den rosa pantern»-filmene med Peter Sellers. I likhet med Clouseau ser Magnus seg som en forkledningens mester, han har ambisjoner og mot til å sette store krefter i bevegelse, men mangler også evnen til å til å se konsekvensen av sine djerve handlinger. Det kan ende med katastrofe. Heldigvis har inspektør Undredal alltid en (slags) plan.

Anmeldelsen er basert på fire av seks episoder.