Lang dates ferd mot matt

4

TV-DRAMA

«En natt»

Ti episoders serie som slippes på NRK.no i dag. Vises også på NRK2 fra kommende tirsdag.

– Unnskyld!! Jeg beklager!! Dette er jo ikke sånn jeg er!!

Skulle inntrengende setninger som dette dukke opp under en førstedate, er det ikke veldig sannsynlig at møtet vil føre til noe mer.

I «En natt» treffer vi Jonas og Elisabeth på date for første gang, en fin sommerkveld. De er kobla av felles venner og møtes på bar.

Dette er den nye serien til «Dag»-duoen Kristopher Schau og Øystein Karlsen. Den er på ti episoder og blir lagt ut i sin helhet på NRK.no i dag.

«En natt» byr på mye kjent og absolutt troverdig urban filosofi om hva jakten på kjærligheten i storbyen kan bestå i.

Noen vil vel si at det første møtet mellom to mennesker som treffes med romantiske intensjoner bør foregå i en nedpå setting, i roligere rammer, at man møtes under avklarte omstendigheter og spiller med åpne kort. Skal daten bli noe mer enn en kopp kaffe eller et par drinker, bør det kanskje være en gnist, en god tone og god kjemi mellom partene.

I så måte er det vel feil å betegne møtet mellom Elisabeth og Jonas som lovende. Hun har så mye imot dating, menn og forhold at hun vurderer å droppe hele greia, heller enn å gå de tre meterne fra dineren hun jobber til tikibaren nedi gata. Jonas er på sin side mer interessert. Han har vært så frampå at han har bestilt bord på restaurant, og dermed lagt opp til at daten skal vare lenger enn det Elisabeth ser for seg. Han kan ikke ta for gitt at hun er med. Hun misliker situasjonen, virker litt livstrøtt og har dessuten hjertet litt. Hun vil unngå å bli såra igjen – slik voksne kvinner og menn som regel har blitt før. Jonas er mer, «ett glass til, eller?».

Den første halvtimen med Jonas og Elisabeth framstår så realistisk at det virker som manusforfatterne Kristopher Schau og Øystein Karlsen har observert en god del Sukker- og Tinder-datere live på Grünerløkka, eller vært på noen sånne dater selv. De er uansett gode menneskekjennere. Møtet mellom Jonas og Elisabeth er sårt og nervøst, famlete og kleint, og forholdet mellom Anders Baasmo Christiansen og MyAnna Buring så levende fra første stund at man kan kjenne på nervene deres. Dialogen flyter som Akerselva like ved, og her kjenner du igjen replikker du har sagt og fått høre selv, og de kommer akkurat når du venter det.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Dette manuset må være noe av det tetteste, mest finskrevne og nipussa manuset som er levert i norsk TV-drama. Det etterlater ingen tvil om hvem som står bak. Det er så man kan høre Kristopher Schau selv prate, særlig via Elisabeths munn.

Etter et par glass klarer hun og han å finne tonen godt nok til å la kvelden vare litt til, og som tittelen «En natt» forteller, blir den lengre enn de aner. På tross av at møtet ikke blir som noen av dem forventer. For denne historien tar noen store sjanser. Det skjer ting som egentlig overlater til publikum å akseptere det hele, om de vil følge paret videre.

Min første tanke var at denne daten strengt tatt ville være over rimelig kjapt, med tanke på den (sunne) skepsisen Elisabeth har til opplegget i utgangspunktet. Det greie med blinddater er jo at de er et fullstendig uforpliktende konsept. Det er bare å reise seg opp og gå.

Hadde dette vært «Dag», hadde noen fått en øl i trynet, feil folk ligget sammen og Jonas våkna neste morgen på den offentlige dassen i Sofienbergparken.

Det er bare det at «En natt» har mer på hjertet enn bare en klein one night stand. Misantropien og kynismen ligger igjen på «Dag»-kontoret. Dette er en hyllest til kjærligheten, med underteksten «vi er alle i samme båten», og dessuten en kjærlighetserklæring til det beste på Grünerløkka. Her får vi seriøs beskjed om at vi må våge å føle, ta sjansen, leve i nået, for alternativet er så mye verre. Den som fnyser av forelskelsen går glipp av selve livet, skjønner vi, og budskapet serveres med både Nick Cave og Jackie Collins.

Føler du at du har fått lignende beskjeder før, kan det ha vært i «Før soloppgang», Richard Linklater-filmen med Ethan Hawke og Julie Delphys på romantisk møte.

Jonas og Elisabeth tar oss med på ferden mellom det som for mange er kjente vannhull og landemerker i Oslos berømte bydel. De prater og tester hverandre på tur langs Akerselva i sommerkvelden, bader på Sørenga, og vi blir bedre kjent med dem på samme tid. Vi får vite hva som har formet dem på godt og vondt, og får forklaringer på hvorfor de er som de er og på hendelsene fra tidligere på kveld. Stort sett foregår historien uten voldsomme fakter, og skuespillerne framkaller mye empati for karakterene.

Dette er relaterbart og inkluderende, men serieskaperne har tydeligvis ikke hatt selvtillit nok til å stole på følelsene. Her og der skjer det opptrinn som skal skape variasjon, liv og røre og noen ganger skape bånd mellom han og henne. Noen opptrinn er klossete, kunstig og konstruert, og bryter med den nedpå stemningen.

Daten byr på heftige emosjonelle sekvenser også, som er litt for nært det melodramatiske, men dramaet er og blir på sitt beste når historien er nær, nedpå og relaterbar.

Du skal også være veeldig romantisk anlagt for ikke å synes at paret burde ha funnet ut om det blir noe mer mellom dem, sånn cirka midt i episode åtte. Historien er én halvtime for lang – selv om den er laget med fråtsing på nett-TV i tankene, og kanskje for en målgruppe spesielt svak for beretninger om kjærlighet.