Kultur

«Hamilton»: Agent på rutineoppdrag

Superagent Carl Hamilton er tilbake i felten for hysj-hysj-politiet OP5. I en ny agentserie som er helt A4.

Dagsavisen anmelder

3

TV-DRAMA

«Hamilton»

TV 2 Sumo og C More, premiere 1. januar.

Hvem er det superagent Hamilton jobber for, og hvem er det han kan stole på? Det er noen av de uavklarte spørsmålene i denne nye, stort anlagte TV-serien basert på Jan Guillous historier om den svenske superagenten Carl Hamilton.

Bokserien om Hamilton er den mest leste i Skandinavia, og den mest filmatiserte. I denne nye svensk-tyske storsatsingen er det Jakob Oftebro som har hovedrollen som Carl Hamilton, og sett med norske øyne er det også interessant at norske Petter S. Rosenlund («Varg Veum», «Kampen om tungtvannet») er hovedforfatter på manuset.

«Hamilton»-serien har tidligere vært filmatisert med blant andre Stellan Skarsgård, Peter Stormare og Mikael Persbrandt i hovedrollen. Jacob Oftebro spiller agenten som ung, men erfaren nok til å være alene i felten og ettertraktet av flere hemmelige tjenester. Oftebro gjør en god figur som den årvåkne, modige og topptrente agent, både effektiv drapsmaskin og en følsom fyr. Her gjør en topptrent skuespiller mye av kampscenene og stuntene selv.

Hamilton er en så hemmelig agent at han får andre lands sikkerhetstjeneste på nakken, blant dem Säpo-agent Kristin Ek (Nna Zanjani). Han må likevel etterforske et terrorangrep i Stockholm på 1. mai. Samtidig må en av hans sjefer håndtere drap begått i Russland. Superagenten selv farter fra Stockholm til Ramallah og tilbake, og viser at han takler dramatikk i Midtøsten i det ene øyeblikket og romantisk date i Stockholm det neste.

Nye «Hamilton» framstår som en stor og moderne TV-dramatisering, en helstøpt produksjon lekker som noen. Men punkt en for en agentserie må være at den klarer å skape spenning, by på en intrige som fascinerer.

«Hamilton» er heller ikke veldig nyskapende for sitt format, dette turer fram som om agentserien som sjanger ikke har utviklet seg siden Stellan Skarsgaard spilte Carl Hamilton i 1989. Faktum er at det har skjedd mye. Vi har sett avsindig action i «Jason Bourne»-serien og «Mission Impossible» på film, som setter Hamiltons action-eskapader litt i skyggen. På TV har agentdramaene utfoldet seg i spenning med «The Americans», ekstremtempo i «24», med svart, bisarr humor i «Killing Eve», science fiction i «Counterpart», og i franske «Le bureau», lavmælt, intens historie uten action.

Les også: De beste seriene på Netflix

Samtidig er ikke den nye Carl Hamilton så særegen som han kunne ha vært, all den tid sidene ved agenten som skildret i bøkene er vasket bort. Jan Guillos Hamilton mer av en atypisk helt, individualist og rebell, kommunist og grevesønn. Her skildres han som en snarrådig og modig superdyktig toppagent, en penere og mindre butt kollega av nevnte Jason Bourne.

Moderniseringen av agenten består mye i en skildring av ham som en følsom mann. Han er ofte og besøker hans Alzheimer-syke mor. Han er på date, men takler ikke nærhet, og sitter ofte på senga i sin mørke leilighet og ser ut i været. I tillegg har hans plageånd, Säpos Kristin Ek har også egne, emosjonelle plager. Hun sitter gjerne i bilen og stirrer tomt.

Samtidig stikker ikke de emosjonelle problemene så dypt at det går utover jobben agentene gjør. Ettertenksomheten bidrar til å bremse handlingen, som baserer seg på alvorstung mystikk og hemmeligheter. Det preger også de seriøst anlagte etterretningssjefene Hamilton møter i baksetet på dyre biler i parkeringshus, for å brife agenten om oppdrag, informasjon og krypterte meldinger som er fanget opp.

Les også: De beste seriene på HBO Nordic

Disse stive og uttrykksløse sjefene er veldig hysj-hysj, men de tilfører mest gjesp. Handlingen hadde hatt godt av flere typer som den heftige Säpo-sjefen Näslund (Peter Andersson), en alltid forbanna og bannende type som tilfører dramaet liv. For Carl Hamilton gjelder det altså å finne ut hvem han gjør oppdragene for. Det kan være at spenningen tar seg opp etter første akt, men historien bærer preg av å være en spionhistorie av tradisjonelt format.

Anmeldelsen er basert på tre av ti episoder.