De beste seriene på NRK

NRK TV har liggende mange gode serier på nettet, ett stort arkiv av egne serier og innkjøpt - engelsk nostalgi, krim, fransk agentdrama og tyske klassikere. Her er en liste av høydepunkter. Oversikten blir løpende oppdatert.

«Norsk-ish»

Den beste norske dramaserien i 2020, det er denne opplagte og humoranlagte dramaserien om Fariba, Amrit og Helin, tre unge voksne nordmenn med det ene beinet i en moderne norsk virkelighet og det andre i foreldrenes kultur. Har du ikke sett den enda, har du noen morsomme timer foran deg. 

De har ikke helt kontrollen når voksenlivets realiteter først melder seg, de tre hovedpersonene i «Norsk-ish», Fariba, Amrit og Helin, men morsomme og engasjerende er de. Foto: NRK

De tre hovedpersonene i årets nyskapning og beste norske dramaserie i 2020. Foto: NRK

Helin (spilt av NRKs programlederprofil Selda Ekiz) er gynekolog, Fariba (Nasrin Khusrawi) er portrettfotograf med større ambisjoner og Amrit (Ravdeep Singh Bajwa) som bor sammen med Tina (Amanda Hedvig Strand) driver sin egen bar. Helin har tyrkiske foreldre og en lillesøster hun kan bli provosert av. Norsk-iranske Fariba bor alene med sønnen, som hun ofte plasserer hos foreldrene sine for å gå på byen, «bygge nettverk», når han ikke bor hos faren Anders. Amrit foretrekker å holde Tina og hans indiske mor atskilt, fordi det kan virke som enkleste utvei. Det kan være 30-årskriser i emning her, som ikke blir lettere hvis man har lett for å lyve for seg selv - og andre, eller har en hang til å bruke norskheten sin som unnskyldning i det ene øyeblikket og det andre kulturelle opphavet i det neste.

Først og fremst er «Norsk-ish» vellaget og opplagt humoristisk drama, hvor humoren er frisk og respektløs i formen, og hvor skuespillerne sørger for å gjøre dramaet spill levende. Når karakterer og situasjoner morer og irriterer som de gjør er det fordi de er troverdige og engasjerende – selv når man ikke skjønner et ord at det som sies på diverse språk. Det er følbart at serieskaperne har mye hjerte for karakterene og historiene de vil fortelle om.

Og «Norsk-ish»-skapere og -manusforfattere Bahareh Badavi og Melike Leblebicioglu har levert en overskuddsprega serie, som byr gode beskrivelser fra forskjellige miljøer, kanskje styrket av at de har erfaring og biografien til å kunne beskrive ektefølt og balansert.

Les også portrettet med Selda Ekiz: – Jeg har alltid hatt et behov for å bli sett (+)

«Belgravia»

Anyone for mer engelsk kostymedrama? Dette er den nye serien fra «Downton Abbey»-fader Julian Fellowes, og hans nyeste serie er faktisk hakket bedre enn den mangesesongers suksessen som sikret ham ry som vår tids kostymedrama-mester. (Fellowes står også bak vårens underholdende fotballhistoriske «The English Game» som ligger på Netflix. Som i likhet med denne serien makter å romme brytningene i framveksten av industrisamfunnet og det gamle sterkt forskjellsbaserte klassesystemet).

 

BELGRAVIA
Foto: NRK

Ute på kjølig passivaggresiv spasertur: fru Anne Trenhcard og lady Brockenhursti Belgravias fornemme gater. Foto: NRK
 

I «Belgravia» er vi i mer urbane omgivelser, rettere sagt i den engelske overklassens egen bydel med samme navn i London, anno 1840-årene, og det er ikke fritt for Fellowes har laget en historie med røtter til, om ikke direkte med sterk inspirasjon fra, mesteren for fortellinger som denne – selveste Charles Dickens. Her handler det rikdom, familiehistorie og skjebne, men skildringer av fattig og rik som preger Dickens-universet må vike for et større fokus på tildragelser i samfunnstoppen, mellom den nye velstående(og faktisk skapende) forretningsstanden og den gamle adelige overklassen - hvorav mange har mer enn nok med å planlegge antrekket for kveldens selskap. Samtidig er dette også en «fame and fortune»-historie i ekte Dickens’ ånd, med alle de karakterene et slikt univers har å by på: de snille, de sleipe, trivelige typer, usympatiske folk og foretaksomme mennesker av alle slag.

Etter en innledning hvor vi møter familien Trenchard fanget i Brussel like før slaget ved Waterloo, møter vi dem igjen i Londons 25 år seinere. Nå er James Trenchard, dyktig forretningsmann og entreprenør og hans bedre halvdel Anne bosatt i nettopp Belgravia, Londons posheste nye bydel. De er nedpå folk, tross den opptjente rikdommen, og ikke spesielt opptatt av å sikre seg en posisjon i overklassens selskapsliv. Det er derimot sønnen Oliver og kona Susas , hun en ambisiøs type som drømmer om innpass i sosieteten i London. Den styres av den gamle overklassen, og ladyene som ikke inviterer hvem som helst på sene supèer, uansett hvor mye penger disse nyrike har i banken. Ingen titler, ingen moro. Blant de mer oppvakte av tedrikkende damene er lady Brockhurst, fortsatt i sorg over at sønnen døde i kamp mot Napoleons hær.

Uten å avsløre for mye om bakgrunnen for det, får altså Anne Trenchard (En god Tamsin Greig) og Lady Brockenhurst mye  med hverandre å gjøre, tross forskjellen i klassebakgrunn drives de av samme emosjonelt baserte motiver. De har til felles har de en forholdsvis kjølig innstilling til alt det som har med fasade å gjøre, selv om tiden de lever gjør at etikette og konvensjoner definerer det meste. Det forhindrer ikke at de setter ting i bevegelse for å oppnå det de vil At dette dramaet er mer levende og underholdende enn «Downton Abbey» skyldes den skarpe skildringen av menneskene i denne tida, samt de gode skuespillerne som framfører dramaet elegant, nedpå og behersket. En god del av underholdningen står det alltids nærværende tjenerskapet for, de som de rike er så avhengig av og tar fullstendig for gitt, og som selvsagt får med seg mye mer enn det herskapet deres får med seg og som vet å forsøke å påvirke begivenheters gang til egen fordel. Her er det bare å trekke tilbake til the drawing room og la seg underholde av seks episoder godt fjernsynsteater.

Filmanmeldelse av den norske komedien «Gledelig jul»: Stjernelag redder filmjula 2020 (+)

Les også: TV-anmeldelse «Atlantic Crossing»: Tamt krigseventyr på NRK (+) 

«Graven» 

Denne israelske serien starter som en tradisjonell krim, men utover i første episode blir det klart at her har NRK sikret seg en dramaserie litt utenom det vanlige. Ett kraftig jordskjelv avdekker en grav med tre skjeletter i et naturreservat nord i Israel, og etterforskerparet Chava og Gabi aner at de har fått et verdifullt spor når det blir funnet en ring i et av skjelettene. Gullringen tilhører Joel, alenefar og lederen for det samme naturreservatet, men hvordan den har havnet i magen til en død person kan han ikke svare på. Det er risset inn tall i ringen som ikke var der da Joel mistet den. Hva tallene betyr får Joel innsikt i, men det han finner ut av gjør ham - og en TV-seer - bare forvirret. Det er mye som er originalt ved denne serien, som det er vanskelig å gå nærmere inn på uten å ødelegge overraskelsene som historien serverer litt og litt. Det er uansett underholdende å følge politiets forvirring, Joels stadige oppdagelser og andre hendelser som skjer, og som avdekker et spennende mysterium, med trekk fra science fiction av det mer vitenskapelige slaget. Det er ikke tilfeldig at her er en nattklubb med navnet Schrödinger, for å si det sånn. Dette er serien for den som liker å bli holdt på tå hev, for her gjelder det å følge godt med - ikke minst fordi serien foregår på hebraisk. Ett kikk på mobilen er nok til å gå miste av sentrale elementer i handlingen.  

Tre skjeletter avdekkes i et naturreservat, og et skikkelig mysterium settes i gang. Foto: NRK

Les også: De beste seriene på Netflix

«Normal People»

Dette er dramaserien som BBC laget med tanke på dagens unge voksne generasjon, de som kan kjenne seg igjen i den virkeligheten som de to unge hovedpersonene i Sally Rooneys bestselger-roman lever i, men dette paret har gjort sterkt inntrykk på folk i alle aldre. Det unge paret er Marianne og Connell, to irske ungdommer som kommer seg vekk fra småbyen hjemme, til Dublin og status-colleget Trinity. Den engelske serien ble våren store TV-snakkis. Den skuffer på ingen måte heller. Historien om det umake paret Marianne og Connell er til å sukke og gråte litt over. 

Historien om det unge paret treffer en nerve som gjør den til en litt annerledes opplevelse sammenlignet med mange andre historier om kjærlighetsrelasjonen mellom to unge vi ser skildret for TV. Det har nok mye med forfatter Sally Roonyes opprinnelige romanhistorie.

De to skuespillerne Daisy Edgar-Jones og Paul Mescal er blitt superstjerner over natta, og sistnevnte er den nye heart throben blant unge britiske jenter. Selv kjedet «Connell» har rundt halsen i serien er blitt en greie på sosiale medier, et smykke som noen jenter skulle ønske de var. Så de kunne vært nær Connell/Paul, hele tida, for alltid ...

Men man må ikke være en romantisk tenåring for å bli betatt av Marianne og Connells historie.

Les også: De beste seriene på HBO Nordic

«Livet med Larkins»

Ett gjensyn med denne gjennomførte koselige tilværelsen som familien Larkin byr på, er kanskje akkurat hva mange kan trenge i disse tider, selv det er en insisterende idyll Ma og Pop Larkin og den store familien byr på – for som reklamen sier «Sola skinner alltid på familien Larkin».

 Dette var en stor suksess da den kom i 1991  - på NRK på lørdagskveldene, som i ITV i hjemlandet, og vi var mange som ble sjarmert og betatt av skildringen av engelsk landlig liv på femtitallet.

 Selv om dette er en tilværelse fra en svunnen tid også i rent TV-dramamessig betydning, er det godt å  se igjen de gode dagene og den glade filosofien til denne gjengen. Larkin-familiens overhoder, spilt av Pam Ferris og David Jason var allerede godt etablerte og berømte skuespillere allerede, sistnevnte også sett på NRK i krimserien om detektiv Frost, men serien er også kjent som det store gjennombruddet til Catherine Zeta Jones. TV-serien er basert på bokserien «Darling Buds of May», og nå skal en ny oppdatert dramaserie være under utvikling. Som om det er nødvendig i det hele tatt. Denne serien er jo som Pop Larkin ville sagt det, helt «perfick»!

Denne klassikeren av en gledesspreder innen britisk drama er tilgjengelig på NRK TV fram til april 2021.

Foto: NRK

Familien Larkins femtitallsliv på den engelske bygda, kan oppleves i tre sesonger på NRK TV. Foto: NRK

Les også: De beste seriene på TV 2 Sumo

«Zoeys spilleliste»

Her har NRK skaffet seg noe så sjeldent som en ny, amerikansk TV-hit! Dette er en situasjonskomedie krysset med musikalgenren, kanskje inspirert av suksessen til «Crazy Ex-girlfriend», om enn ikke like skrudd i stilen. Zoe jobber som apputvikler, slik det seg hør og bør i trendy TV-drama for tida, og gjør jobben sin helt greit fram til den dagen hun med ett begynner å høre andres tanker som musikalnumre, framført komplett med sang og dans. Dette inkluderer også tankene til faren hennes, som lider av et syndrom som gjør at han ikke kan snakke eller bevege seg. Det høres kanskje dust ut, men det fungerer, og serien er en underholdende sjarmbombe, dette er gjennomført, sprøtt og morsomt, bært fram av hovedrolleinnehaver Jane Levy som Zoey, jenta som ikke takler musikk i det hele tatt, meh helst hører på podcast. Liker du derimot musikaler, bør dansetrinnene ta deg til NRK TV når hele denne serien slippes den 20. mai.

Les også: De beste seriene på Viaplay

«Le Bureau»

NY SESONG!

Den har fått en stor fanskare etter hvert, den franske dramaserien om agentene og sikkerhetsanalytikerne i DGSE, det hemmelige franske etteretningspoliti. Serien er en velkommen, stille og lite melodramatisk spionserie, hvis popularitet etter hvert har spredd seg lenger enn franskbasert og fransktalende kulturuttrykk har det med å gjøre. 

Sesong fire sluttet med dramatikk som fikk noen og en hver til å hoppe i sofaen,  men fansen kunne trekke et lettelsens sukk da serieprodusent Canal Plus fortalte at serieskaper Erich Rochant (pluss femten manusforfattere til)  var klar for å skrive en sesong fem. Nå er fortsettelsen klar på NRK TV, halvannet år etter at vi var vitne til at en redningsaksjon for seriens hovedperson – agenten, dobbeltagenten og trippelagenten (?) Malotru var totalt mislykket, og vår mann tydeligvis overlatt til en viss død. 

Foto: NRK

Raymond, Sylvain og sjefen kjent som JJA i «Le Bureau», tilbake i en etterlengtet ny sesong. Foto: NRK

Når vi er tilbake i DGSE-hovedkvarteret i Paris har det skjedd endinger. En av byråets nidkjære menn, JJA, har blitt topp boss, mens veteranen og Malotru-vennen Marie-Jeanne er degradert. Hun er på jobb i felten i Kairo, som sikkerhetssjef på et luksushotell. Denne sesongen skal også handle om unggutten og datageniet som fikk hasteopplæring for oppdrag i det russiske tech-miljø. I praksis er han DGSE-agent som det russiske sikkerhetspolitiet FSB jobber for ham.

Unggutten kalt Pacemaker er dermed en typisk agent, han har flere hatter på, hvilket gjør at ingen av arbeidsgiverne stoler helt og fullt på ham heller. Det er dette spillet som er med på å gjøre serien så fascinerende, samt det faktum at den foregår vel så mye i kontorlandskapet som ute i felten. At handlingen er nøktern og realistisk framfor fantastisk og actionpreget, er også med på å øke intensiteten og underholdningsverdien i «Le Bureau», hvis popularitet internasjonalt sett må er unik for en fransk dramaserie. 

Les også: De beste seriene på Amazon Prime

«Vikingane»

Jarl Varg (Jon Øigarden) var en lykkelig, harmonisk og tilfreds høvding inntil bestekompis Jarl Bjørn sa noe ufordelaktig om hårpryden hans. Det er forklaringen på den forkvaklede, hvesende framtoningen i NRKs vikingkomedie, nå tilbake i sesong tre - som forteller om opprinnelsen til de sentrale skikkelsene i «Vikingane». 

Den nye sesongen er den morsomste i sagaen om vikingene i Nordheim, som etter den internasjonale suksessen serien er blitt via Netflix kan by på et enda større galleri av kjente norske skuespillere i store og små roller. Kåre Conradi er overbevisende creepy som høvdingebror Orm, og hvordan han ble gift med den hardbaldne krigeren Frøya blir også fortalt her i serieskaperne Jon Iver Helgaker og Jonas Torgersens tilbakeskuende historie. Disse nordboerne er like umodne, primitive og barbariske som vi har sett dem på TV siden 2016, opptatt av almennmenneskelige problemstillinger som vi er i vår tid. De er nesten godslige og sjarmerende, inntil de finner på sånt å runde av en festlig anledning med bloting av en trell.

NRK kan by på tre sesonger av serien som er i ferd med å skape humorhistorie.

Høvding Olav (Henrik Mestad) og hans menn i en mer hverdagslig setting, på sopptur i skogen.
Foto: Viafilm/NRK

Høvding Olav (Henrik Mestad) og hans menn i en mer hverdagslig setting, på sopptur i skogen. Foto: NRK

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«22. juli»

Serien har vunnet en TV-pris siden premieren i januar, og det blir ikke den siste. Sarah Johnsen og Pål Sletaunes dramatisering av terrorangrepet den 22. juli 2011 er en sterk opplevelse, og en viktig og riktig TV-serie å lage. Den følger en rekke mennesker som ble rammet av terrorren på forskjellig vis i form av jobbene deres, en håndfull mennesker som er bildet på oss alle. At dette er den sterkeste TV-opplevelsen det norske TV-publikum kan oppleve har å gjøre med at serieskaperne ikke har hatt berøringsangst for de vanskelige eller grusomme aspekter knyttet til denne materien. Det er også det som gjør serien til en viktig gjenfortelling. «22. juli» forteller historien med saklig nøkternhet, respekt og finfølelse, og det er ikke noe ved dramaserien som føles umusikalsk, overdrevent eller overdramatisk. En svensk TV-anmelder har skrevet at dette er serien som nordisk TV-skapere bør lære av når de skal lage dramatiseringer av vår samtidige historie. 

Akuttlegen Anne Cahtrine (Ane Skumsvoll) er en av skikkelsene som blir skildret i «22. juli».
Foto: NRK

Akuttlegen Anne Cahtrine (Ane Skumsvoll) er en av skikkelsene som blir skildret i «22. juli», en riktig og viktig serie , og den mest politiske dramaserien som er laget av norsk fjernsyn noen gang. Foto: NRK

Det er umulig å se «22. juli» uten å bli sterkt berørt, både av sorg og av sinne over ugjerningen som terroristen sto for. Dermed er det ikke sagt at noen bør unngå å se den, snarere tvert i mot. Samtidig er serien en viktig tankevekker med sin åpenbart politiske kommentar om hva som skjer med velferdssamfunnet vårt i en tid da politikere har falt for New Public Managment og ser på viktige organer i samfunnet som rent økonomiske enheter som skal gå med overskudd - framfor å definere dem ut fra viktige oppgavene de er ment å gjøre. 

Les også: Portrett med Alexandra Gjerpen som spiller journalisten Anine (+)
Les også: Portrett med Helga Guren som spiller læreren Helga (+)

«Heimebane»

Serien om Helena Mikkelsen som landets – verdens – første kvinnelige fotballtrener for et eliteserielag ble en braksuksess. «Heimebane» er breddefotball, i betydningen dramaserie for hele familien, et størst mulig publikum – og har mer til felles med «Himmelblå» enn med andre, mørkere serier. Første sesong handler om ambisjonene til Helena Mikkelsen, vinnerinstinktet som er så sterkt at det går utover forholdet til datteren hjemme. Som treneren for Varg må hun erobre det mannsdominerte fotballmiljøet, gjennomsyra av gubbementalitet og machismo.

Fotballdramaet som er en av NRKs største suksesser er ute i to sesonger.
Foto: NRK

Fotballdramaet som er en av NRKs største suksesser er ute i to sesonger. Foto: NRK

«World on Fire»

Syv episoder med klassisk krigsdrama fra BBC, episk og spennende om andre verdenskrigs første akt.

BBCs «World on Fire» er et bra krigsdrama om livet til vanlige mennesker i begynnelsen av andre verdenskrig.
Foto: NRK

BBCs «World on Fire» er et bra krigsdrama om livet til vanlige mennesker i begynnelsen av andre verdenskrig. Foto: NRK

Andre verdenskrig slutter aldri å fascinere, enten historiene er virkelige eller i fiksjonsform. Med «World on Fire» har BBC laget en ny, kostbar drama-variant om dette mørke kapitlet i verdenshistorien, i søndagsdramaets klassiske og mer konvensjonelle format. Serien handler om hvordan folk og familier i mange land får livet påvirket og ødelagt av krig, enten de befinner seg i Polen, Frankrike og England, eller i det nazistyrte Berlin. Sesong toer underveis.

«Exit»

Den utagerende søkkrike kvartetten av norske menn fra finansbransjen ble NRKs største suksess i 2019, og en real snakkis. Nå har den sjokkert seerne i Sverige også, og NRK har vært smarte nok til å bestille en ny sesong dekadent rikmannsliv av serieskaper Øystein Karlsen. 

Hans «Exit» et innblikk i et stykke norsk virkelighet, som er forlokkende for mange, men som har ekstremt mørke baksider. Her ser vi et lukket norsk parallellsamfunn som har fått utvikle seg i tre tiår, minst, uten at noen har grepet inn. Denne snikrikmannsinfiseringen burde være høyt opp på Erna Solbergs agenda. Nei, vent.  

Skal vi ta «Exit» bokstavelig, er Norge et sted du kan slippe unna med det aller meste, bare du har penger nok. Det er småprovoserende, men  «Exit»  er nok ikke så sjokkerende som den gjerne vil være. Serien forteller med tydelighet at vi lever i et samfunn med ekstreme ulikheter, og hvor behandlingen av folk avhenger av penger og posisjon.

Fire fæle fyrer i fri dressur: Gutta i «Exit».
Foto: NRK

Fire fæle fyrer i fri dressur: Gutta i «Exit». Foto: NRK

 

«Babylon Berlin»

Den tyske «Babylon Berlin» er en av de siste årenes beste seriene på NRK, både inn og drama generelt.
Foto: NRK

Den tyske «Babylon Berlin» er en av de siste årenes beste seriene på NRK, både inn og drama generelt. Foto: NRK

NRK byr på de 16 episodene av den mesterlige tyske dramakrimmen. Her kommer overraskende intriger like tett som schnapsen på Berlins buler. Dette er den dyreste ikke-engelskspråklige dramaserien som er laget, og det bærer produksjonen klart preg av. Serien følger etterforsker Gereon Rath i Berlin i 1929, og involverer en toglast med russisk gull, utagerende natteliv, korrupt politi, høyreekstremister og sovjet-kommunister, blant annet. Vellaget og spennende.

«Magnus»

«Magnus» kom før 2019 knapt var startet, men det gjennomførte universet og den skrudde humoren skapt av Vidar Magnussen har gjort at komedien står igjen som en av årets aller beste norske serier. Den hadde strengt tatt fortjent et lite stort publikum som lørdagsserien «Side om side», som serieskaper Magnussen som kjent også er med i.

«Magnus» er den morsomste NRK-serien i manns minne. Sesong to er på gang.
Foto: NRK

«Magnus» er den morsomste NRK-serien i manns minne. Sesong to er på gang. Foto: NRK

Magnus er mesterdetektiven med egne fremgangsmetoder og teorier, som ikke alltid holder vann eller står i stil med tradisjonelt politiarbeid.  Det er ikke ofte at scener fra norske, eller egentlig noen, TV-komedier får en til å begynne le bare av å tenke på dem etterpå, men dette var tilfelle i «Magnus».
I et vinterlig sted i dalstrøka innafor må Magnus og hans unge medhjelper takle mange og uventet originale utfordringer, etter at en jente blir funnet død på et hotell o gen norsk actionfilmskuespiller er sporløst forsvunnet.

Her er det mye absurd, sprøtt og skrudd morsomt som foregår, og det er morsomt hele veien fram.  Selv om det kanskje tar litt vel av i siste episode. Sesong to skal være på vei ut av Vidar Magnussens hjerne.

«Kongen av Gulset»

«Kongen av Gulset» skal være på gang med en sesong to om drabantbylivet i Skien-traktene.
Foto: NRK

«Kongen av Gulset» skal være på gang med en sesong to om drabantbylivet i Skien-traktene. Foto: NRK

Komedien til Jonis Josef i slekt med amerikanske «Fresh of the boat» (koreansk-amerikanere på 1990-tallet) og «The Goldbergs» (ren 80-tallsnostalgi) samt gamle «Everybody Hates Chris» (komiker Chris Rocks oppvekstminner). Den største forskjellen må være at «Kongen av Gulset»-skaperne ikke har amerikanske TV-millioner å lage serie for. Denne har sikkert kostet mindre enn en halv episode «Heimebane» – uten at det har gått utover humorens kvaliteter.

Dette er den første humorserien om en norsksomaliers oppvekst i en norsk forstad utenfor Skien, samtidig er den en av flerfoldige serier om tenåringsliv skildra med humor som er kommet de siste årene (se: Netflix).

«Monster»

«Monster» er et av høydepunktene av dramaserier fra NRKs kant de siste årene.
Foto: NRK

«Monster» er et av høydepunktene av dramaserier fra NRKs kant de siste årene. Foto. NRK

Serien som kan kalles en nordlig nordic noir, og den er definitivt ikke noe familiedrama. Da den gikk var ikke det til de helt voldsomem seertall, men den fortjener et langt liv på nettet. Dette er mørkt og stillegående, et mysteriedrama som leker med sjangre. «Monster» er også serien som viser at Bjørn Sundquist godt kan holdes unna pensjonisttilværelsen. Hans politimester Ed er en av mange godt tegna og framførte karakterer i den fiktive bygda hvor alt foregår. 

Er det en norsk «Fargo» serieskaper Hans Christian Storrøsten og medforfatter og regissør Anne Sewitsky har forsøkt å lage her? «Monster» har noen ganger den truende stemningen som gjennomsyret «True Detective», sesong 1, og dysterheten til amerikanske versjonen av «Forbrytelsen» – «The Killing». Her våger Sewitsky og Storrøsten å bevege seg i ett dramalandskap tegnet opp i Amerika, og de gjør det med bravur.

Hedda Hersoug (Ingvild Holthe Bygdnes) har flyttet hjem til Kataluma i det øde nord, til den syke faren og stillheten, og for å komme seg vekk fra typen sørpå som vil ha barn og familie. Hun er nyutdannet etterforsker, og får et dobbeltdrap i fanget. Oppgaven er selvsagt for stor for henne. Det hjelper ikke at hun og spesialetterforsker Dreyer (Jakob Oftebro) har særdeles dårlig kjemi. Hedda er faktisk en skikkelig dårlig politietterforsker, kanskje den mest håpløse vi har sett i en TV-krim. Dette er ikke tradisjonell krim, Den er, som omtalen sier, et drama med mysterier, og de er det mange av.

 «Shetland»

Politimannen Perez på Shetland har stadig noe å gjøre på den forblåste øya.
Foto: NRK

Politimannen Perez på Shetland har stadig noe å gjøre på den forblåste øya. Foto: NRK

Etterforsker Jimmy Perez (Douglas Henshall) i strikkegenser og svart losjakke er en markant karakter i britisk krimflora, en standhaftig politimann selv i møte med internasjonale krimligaer og alvorlige forbrytelser som har det med å sette preg på livet på det stille, forblåste Shetland. Den har mer å by enn de mer kosekrimorienterte seriene i genren. Britisk krim som dette blir liggende på NRK.no ett års tid etter at de ble vist på lineær-TV.

«Nedgravde hemmeligheter»/«Unforgotten»

«Nedgravde hemmeligheter», en av de beste krimseriene fra England.
Foto: NRK

«Nedgravde hemmeligheter», en av de beste krimseriene fra England. Foto: NRK

Detektivduoen Cassie og Sunny som løser saker med hjertet er blitt nordmenns påskefavoritter. Seriene kan sees resten av året også. NRK har rettighetene i ett år etter.  At detektivene selv er framstilt som forholdsvis vanlige mennesker også, de er verken alkoholikere eller ødelagt for livet av tøffe inntrykk på jobben, bidrar til å gjøre «Nedgravde hemmeligheter», (norske krimserietitler, sukk), til en sympatisk krim. Den tredje sesongen som ligger ute på NRK TV nå forsterker inntrykket av at serien er en av de bedre som har kommet fra kriminalserie-grossistene som engelsk TV-bransje faktisk er.

 

Dokumentarer på NRK

«Countrymusikkens historie»

 

Dolly Parton har en selvskreven plass i en serie om amerikansk countrymusikk.
Foto: NRK

Dolly Parton har en selvskreven plass i en serie om amerikansk countrymusikk. Foto: NRK

TV-serien «Country Music» av Ken Burns, «Countrymusikkens historie» som den heter på NRK, tar oss 100 år tilbake i tida, og forteller historien derfra. Serien er en påminnelse om hvor mange sterke fortellinger denne sjangeren rommer.

Hank Williams ga i 1947 ut «Move It On Over», og kom «Rock Around The Clock» mange år i forkjøpet, hvis vi en gang til skal diskutere hvordan rocken startet. Han solgte 14.000 billetter til sitt andre bryllup, og 14.000 til generalprøven. Williams døde av en overdose i baksetet av bilen mens 1952 ble til 1953. 20.000 kom i begravelsen, det var bare plass til 2.700 inne, pluss 200 på segregerte plasser for det som senere er kjent som afroamerikanere.

«Countrymusikkens historie» er full av sånne dramatiske minibiografier av de største navnene i historien. Mange av fortellingene er så sterke at de har vært dokumentar- eller spillefilmer i seg selv.

Serien «Country Music» er i utgangspunktet 16 timer lang. Versjonen NRKs verjon byr på ni episoder, åtte timer til sammen. Den er full av flotte bilder fra fortida, men først og fremst musikk man etterpå føler at man burde hørt mer på.

Skrevet av Geir Rakvaag

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.