«Besett av ein seriemordar»: Kriminelt misvisende

Påskens første krim er ingen rysare, men så er denne serien heller ikke en påskekrim i tradisjonell forstand.

3

«Besett av ein seriemordar»

NRK1 palmesøndag/NRK TV

Miniserien med originaltittelen «Manhunt» handler riktignok om jakten på en seriemorder, men tittelen som NRK har gitt den skal skape inntrykk av at dette er en klassisk spenningskrim slik vi er vant til se dem i påsken, en som skildrer politi som setter liv og helse på spill og himmel og jord i bevegelse for å finne en morder. Men her det ikke mye intriger, ei heller heftig puls eller mye dramatikk.

Faktum er at handlingen preges av en politimann med fatningen i behold, og hvor det meste foregår i kontrollerte former. «Besett av ein seriemordar» er tross tittelen en saklig, avmålt rekonstruksjon av en kriminalsak fra virkeligheten – jakten på en kvinnemorder i London for 15 år siden.

Politimannen som ledet etterforskningen den gangen, framstår som en etterforskningsleder som jobbet metodisk og tålmodig. Han jobba lange kvelder og måtte nok ofre en helgetur til Syden mens det sto på. Snakk om å være besatt.

TV-produksjonen tilhører true crime-sjangeren, og serieskaperne har passet seg godt for at gjenfortellingen ikke tråkker over grenser og begår TV-dramamessige overtramp og overdrivelser underveis. Her beskrives politiets etterforskning av flere drap og overfall i samme del av London nitid og tålmodig.

De famler og leter etter spor, finner ledetråder ved tilfeldigheter og gjør alt for å løse saken – uten at noen av dem går fra konseptene, drikker seg kanakkas, blir med feil person hjem, eller tyr til andre ekstreme handlinger som politifolk under press kan finne på å gjøre i britiske krimserier.– Jeg er mer John Major enn Churchill når det gjelder taler, sier hovedpersonen, selv når han får etterforskningsjobben. Han heter Colin Sutton, en veteran i London-politiet som fikk sitt første store oppdrag med denne saken.

Serien er basert på Suttons egen bok om saken, og dramatiseringen holder seg tilsynelatende tro til historien hans. Mannen spilles av Martin Clunes, britisk TV-yndling og opprinnelig komiker fra 90-tallssuksessen «Men Behaving Badly».

Her har Clunes lagt bort alle komiske muskler for å spille en saksorientert, tørr og beskjeden mann. «Manhunt» er også korrekt i behandlingen av drapsofre og pårørende, med en finfølelse, empati og respektabel avstand som true crime-skapere i mange land kan lære mye av.

Samtidig passer serien seg også vel for å kritisere diverse engelske politikamre, som under virkelighetens etterforskning, sto for lettvint og overfladisk arbeid, som kan ha kostet liv. Den kollegiale forsiktigheten har sin pris, i den forstand at serien ikke byr på mye temperatur og følbar konflikt – ingredienser som gjør fiksjonsbasert krimdrama til underholdning.

Men så er altså ikke dette påskekrim i tradisjonell forstand, det er bare NRK som har forsøkt å lure påskepublikummet til å tro det. «Manhunt» hadde ni millioner seere da den gikk på britisk TV i januar. Det gjør serien til den mest sette krimmen på de kanter siden «Broadchurch» for seks år siden. Interessen kan ha hatt noe å gjøre med at drapssaken fikk massiv oppmerksomhet og rystet britene da den pågikk. For en norsk seer som opplever saken for første gang framstår «Besett av ein seriemordar» alt annet enn besettende.