Anmeldelse: «Van der Valk»: Mord uten mysterier

2

TV-krim

«Van der Valk»

NRK1 og NRK TV, premiere fredag.

NRKs nye fredagskrim har kanskje en uvanlig tittel, og foregår i Amsterdam, men den er like britisk som krimserier i denne sjangeren kommer. Den er enda ny serie i sjangeren som kalles kosekrim, men som prøver å være en litt råere og actionpreget affære. Bak serien står blant en manusforfatter fra suksessen «Mord og mysterier» – som her er på ukjent grunn.

At serien heter «Van der Valk» har å gjøre med at den er en modernisering av en britisk krimserie som først ble laget i 1972, og som ble så stor i sin tid at den har en plass i britisk popkultur femti år seinere. Seriens intro-låt er den første som i sitt slag som toppet britiske hitlister den gang, en kanskje litt oppsiktsvekkende glad og oppløftende orkester-melodi med tanke på at den tilhører en krim.

TV-serien var basert på de populære krimromanen til engelske Nicolas Freeling som i en periode jobbet på en restaurant i Amsterdam. En dag ble han arrestert, mistenkt for å tilhøre en kjøttsmuglerliga, og i avhør møtte han en karismatisk, gretten etterforsker, som ga han ideen til en romanfigur. Han begynte å skrive mens han satt i varetekt.

Sjekk ut gode serier på alle strømmetjenester her: De beste seriene på HBO Nordic 

Detektiv Simon «Piet» Van der Valk – en nederlandsk inspektør Morse-type – var født. TV-serien som fulgte gjorde skuespilleren Barry Foster i hovedrollen til en britisk yndling, og han gjentok rollen som aldrende detektiv 20 år seinere. Og der ender for så vidt den underholdende delen av historien om TV-fenomenet «Van der Valk».

Det mest fascinerende med denne nye versjonen er at britisk TV – fire-fem tiår etter at underholdning type «Helgenen» dominerte TV-skjermen, fortsatt lager serier som foregår på engelsk, selv når handlingen foregår i andre land, og hovedrollen og bærende karakterer er av andre nasjonaliteter enn engelske. Nye «Van der Valk» foregår stadig i Amsterdam, men her snakker Simon «Piet» Van Der Valk, og kollegaene hans engelsk, alle med forskjellige dialekter som nok skal gjenspeile personlighetene deres.

Van der Valk, spilt av forholdsvis kjente Marc Warren, har en markant skarp dialekt som skal si noe om hans direkte og kompromissløse væremåte. Det kan så være, men ett av problemene med Warren er at han framstår som ungdommelig til å være en likandes gretten gubbe.

Dermed går han rundt som en tverr, vanskelig og ulikandes type, slem mot sine underordnede og obsternasig uten grunn mot alt og alle. At Warren strengt tatt har scene-utseende som gjør ham en overbevisende, kald og sint sosiopat, gjør også sitt til at han ikke passer i rollen som overbevisende detektivhelt.

Og det at han ikke klarer å si sitt eget navn troverdig en gang, tilfører ikke serien mye realisme – som en krim som tar seg selv ganske alvorlig bør klare å by på.

Hans «Van der Valk» låter like kleint som da Kenneth Branagh prøvde å si «Wallander» i hans engelske versjon av den svenske krimserien – som foregikk i Sverige. Den språkvaklende der Valks kollegaer består av et galleri klisjeer fra TV-politikammeret, som her kommer like tett som i tulipaner i et nederlandsk drivhus: den bestemte sjefen, den fargerike patologen, den tøffe lesbiske dama, slubberten som er god på bunnen og den irriterende flinke nykommeren.

De beveger seg i et Amsterdam påtakelig fritt for Red light district, heroinister og coffee shops, for dette er søndagskrim for britene – underholdning som kan være litt røffere i tonen enn i «day time crime»-sjangeren, men ikke så mørk at den skremmer noen.

Drap begås det her likevel, noen mer sadistiske enn andre, en kidnapping fører til flere mord, en myrdet vlogger i byens motemiljø, og et ritualdrap på en muslimsk kvinne. Under etterforskningen møter politiet vitner, pårørende og andre som ofte snakker engelsk med nederlandsk aksent.

De skal tilføre serien lokal koloritt og understreke for det hjemlige publikum at dette foregår i utlandet, ikke i Oxford eller så. Samtidig er det sånn at seriens største roller – de som har noe å si for handlingen – bekles av engelske skuespillere. Dermed er det nok sånn i en serie som dette, at karakterenes egen tunge, mer eller mindre ufrivillig, bidrar til å avsløre deres egen betydning i det som skal være historiens bærende element – spørsmålet om hvem som er morder og gjerningsperson.

«Van der Valk» understreker virkelig at kosekrim blir livløs og kjedelig om den ikke byr på en hovedkarakter som fascinerer, sjarmerer eller provoserer, enten det nå er en Vera, en Morse eller en Lewis. Det er mulig man bare burde latt inspektør Van der Valk bli værende igjen i 1972.