Kultur

Anmeldelse påskekrim: «Tilståelsen»: Gripende, omstendelig «true crime»

NRKs lengste påskekrim er en tidvis gripende og trist historie basert på virkelige hendelser, men den er også en blandet opplevelse.

Dagsavisen anmelder

4

PÅSKEKRIM

«Tilståelsen»

NRK TV, slippes i helhet 3. april. Premiere NRK1 søndag.

I år som i fjor byr NRK på drapssaker og ugjerninger fra virkeligheten som påskekrim. I fjor var det «Besett av ein seriemorder» med britenes folkekjære Martin Clunes i hovedrollen som en politimann som tålmodig og systematisk ledet kollegaene ved et London-avsnitt i innsatsen for å finne en seriemorder. Serien var basert på politimannens egen bok om opplevelsen.

I påskens «Tilståelsen» er det Martin Freeman som politimann og leder i jakten på en morder. Dette er også en serie som tar utgangspunkt i politimannens bok om denne saken.

Mer påskekrim på NRK: Påskens grimmeste høydepunkt

De to seriene har også til felles en nødvendig saklig og nøktern tilnærming til historien som gjenfortelles, en nødvendig behersket tone som skal vise respekt for drapsofre, for de pårørende og de faktiske hendelser.

«Tilståelsen» er dessuten en historie som fikk sitt punktum for ikke mange årene siden. Denne nærheten i tid krever at alle involverte i en TV-produksjon faktisk opptrer varsomt og med finfølelsen som man måtte kunne forvente. Det er ikke uten grunn at TV-selskapet ITV og serieskaper Jeff Pope har påpekt at serien ikke ville blitt laget uten de pårørendes velsignelse. Om «true crime» er sømmelig som påskekrim i betydningen underholdning er ett spørsmål, her er det snakk om virkelige ugjerninger og drap som blir fortalt. Et annet spørsmål er om denne dokudramagenren egner seg som en påskekrim.

Den andre påskekrimmen: Det blir påskekrim i år også

For i motsetning til fiksjonsbasert TV-drama kan ikke en «true crime»-produksjon med anstendigheten og etikken i behold benytte de samme grepene som gjør oppdiktede historier til gysende, skremmende og gripende underholdning. I praksis innebærer det at en serie som denne være dempet og nedpå, ikke benytte voldsomme grep for å øke underholdningsverdi, skildre de berørte med respekt, og sørge for at skuespillerne unngår å ty til store fakter. «Tilståelsen» holder seg innafor i så måte. Samtidig betinger denne serien a man finner prosedyrene i britisk politi interessant, for dette er en vesentlig del av denne virkelige historien.

Serien fokuserer på politimannen Stephen Fulcher, en veteran i Swindon-politiet som fikk saken når den 22-årige Sian O’Callaghan ikke kom hjem fra en kveld på byen. Det gikk ikke lang tid før dette ble en drapssak, og før politiet hadde en gjerningsmann i varetekt. Problemet er at arrestasjonen ikke ble gjort etter reglene, noe som kom i veien under straffeforfølgelsen av morderen. Dette innebærer et stort fokus på politiets arrestasjonsprosedyre og den arrestertes rettigheter. Dette kommer i tillegg til et grundig innblikk i Swindon-politiets strategimøter, samtaler, deres tekniske arbeid og politibyråkrati. Dette er en minst like stor del av handlingen som nærblikket på hvordan de sorgtunge, traumatiserte pårørende hadde det etter at datteren deres ble myrdet.

Vi har serie-oversikten på strømmerne: De beste seriene på Netflix

Dette får handlingen til å svinge fram og tilbake mellom det omstendelige temperaturløse og sekvenser som er sterkt emosjonelle. Til tider er fokuset på senioretterforsker Fulcher så stort at historien om en drapstragedie fra virkeligheten faktisk handler mest om hvordan en politimann opplevde denne tunge tida, før serien henter seg inn igjen ved å by på en annen side av historien – da saken havnet på statsminister David Camerons bord og ble tema i Underhuset i en før-Brexit tid.

Før historien kommer så langt har vi vært vitne til at storstjernen Martin Freeman har holdt sin mutte maske i mange episoder og flere timer, gjennomført rolig og behersket i rollen som Steve Fulcher. Men nettopp det at Freeman er såpass kjent som han er, gjør det vanskelig å se ham som en politimann fra virkeligheten. Det kan være at det hadde vært lettere å oppfatte denne sentrale karakteren som en politimann fra Swindon hadde han blitt framstilt av en ukjent skuespiller – og en som ikke har spilt hobbit i tre Hollywood-filmer. Blant annet.

Samtidig er det kollegaer av ham som gjør tilfører innlevelse og følbar smerte. Her er Imelda Staunton i en gripende rolle som Karen Edwards, mor og aktivist som tilfører historien en menneskelig dimensjon.

Hun minner oss om at «true crime» slett ikke er lett fordøyelig og forglemmelig underholdning, men faktisk innebærer en grusom virkelighet for ekte mennesker. Denne serien går også så nært inn på de pårørende at den åpner med en opplysning om at den er basert på grundig research, intervjuer og offentlig dokumentasjon. Å se dette som påskekrim er like fullt en blandet opplevelse.