Tv

Anmeldelse påskekrim: «Den fjerde rytter»: Agatha Christie i ny drakt

Dette er Agatha Christie-krim i ny og lekker form, men fascinerende skummel er den ikke.

Dagsavisen anmelder

3

PÅSKEKRIM

«Agatha Christie: Den fjerde rytter»

TV 2, premiere langfredag 10. april. Ute på TV 2 Sumo.

Påskekrimserien på TV 2 i år er den nyeste av en rekke nyfilmatiseringer av klassikerne i Agatha Christie-biblioteket. Bak disse moderniseringene står blant annet BBC og Amazon, og det er tydelig å se på denne tredelte serien at de pengesterke aktørene ikke sparer på skillingen.

Påskekrim i bokform: Anmeldelse: Håkan Nesser: «Halvmorderen» er helstøpt

Det var tydelig å se i fjorårets TV 2-krim fra samme serie, en nyversjon av «Mord etter alfabetet», hvor John Malkovich spilte en aldrende Hercule Poirot, en sjeldent poetisk og sjelfull opplevelse til en klassisk krimserie å være. Den var en god filmatisk opplevelse og bød på en god historie. Denne påskens tredelte serie har mer fokus på sånt som estetikk og horror, noe som kan høres ut en selsom miks av filmatiske grep, men som er gjort for å skape følelsen av et personlig inferno en kjekkas og levemann med ett finner seg selv i, i det stilige, swingende sekstitalls-London. Dette kan kanskje høres litt kaotisk ut, og det er det også.

Dette handler om Mark Easterbrook, en kjekkas av en skjørtejeger som kan gi Don Draper konkurranse om tittelen sekstitallets mest velkledde. Mark kjører stilen ut til mansjettknappene, han er striglet fra topp til tå, og befinner seg i en verden hvor brødristeren og askebegeret er like velpolert og tidsriktig designet som den skinnende lille sportsbilen Mark parkerer ute i den fasjonable gaten der han bor sammen med sin unge, smellvakre kone. Liker du retro-dekoren i «Mad Men» er denne serien en visuell godbit, men dette skal altså være en krimserie, ikke et periodedrama.

Sett våre serieoversikter på strømmerne? De beste seriene på Netflix

Mark Easterbrook har alt på stell, men er kanskje ikke så mye av en gentleman som man skulle ønske av en hovedperson. Han er nylig gift med den Hermia (Kaya Scodelario), uten at det hindrer ham å dyrke forholdet til en Soho-danserinne på si. Det at han også er nylig enkemann, etter at han første kone døde i en ulykke, lar Mark seg tydeligvis heller ikke affisere av. Han vet å nyte livets goder, i miljøer skildret i balansen mellom livaktig og musealt, så vi ikke skal gleme at serien også er en hyllest til Agatha Christies opprinnelige krim-univers. Om karakterene hadde vært levende og flerdimensjonale hadde de kommet i veien for den egentlige hovedrollen her - kriminalelementet som er utgangspunkt for hele forestillingen.

Alt tilspisser seg når Mark får beskjed om at hans navn befinner seg på en liste funnet på en død kvinne. På denne lista er det for Mark selv bare ukjente navn, men de fleste av dem er døde – og bak hans navn står det et spørsmålstegn. En annen på lista er en farmasøyt som ikke tar dette like rolig som ham, til Marks store irritasjon. Etter hvert får han kjennskap til at flere av de døde har vært i kontakt med en trio mystiske kvinner som bor ute på landsbygda. Dette er den samme trio av spåkoner som hans første kone var hos før hun døde. De bor i en landsby som har egne tradisjoner, i form av en sær prosesjon hvor de tenner på en «wicker man», en mannsdukke av strå. Kan disse spesielle damene være hekser med okkulte krefter, tenker selv en fornuftig, moderne mann som Mark, mens han pendler mellom landsbyen deres – kalt Much Deeping – og det fasjonable strøket hjemme i London – hvor kona begynner å bli frustrert over mannens merkelige oppførsel.

Flere gode serier her: Det beste du ser på TV 2 Sumo

Selv er ikke Mark redd for noe eller noen ting, inntil han virkelig kjenner skrekken på kroppen. Det hjelper lite med perfekt sveis og Saville Row-dress hvis en forbannelse hviler over deg. Eller er det bare en vond drøm? Den marerittaktige situasjonen får Mark til å gå i søvne og gjenta «våkn opp, våkn opp» for seg selv, han ser syner og sliter med å takle et personlig paranoia, skildret med skrekk- og horrorfilmens intense grep.

Her er det mye lyd, lys og musikk og dramatiske triks som skal sette en støkk i oss. Horror-effektene kommer snart i veien for krimelementet i historien, og er mer støy enn skrekkframkallende underholdning. Noe denne serien forteller er at det ikke er bare bare å revidere en Agatha Christie-story, men det er tydelig at manusforfatter Sarah Phelps har ønsket å gjøre noe nytt ut av gammelt materiale. Men gjør man for mange egne grep, risikerer man å ødelegge alt.

Ifølge Christie-kjennere er det gjort store endringer i handling, krimintrige og karakterer fra den opprinnelige boka at resultatet er blitt en ny historie. For dem som har lest Agatha Christie kan det være god underholdning å sammenligne boka fra 1961 med serien fra 2020, og se hvilken av finalene som fungerer best.