Kultur

Anmeldelse: Nedtur med «Blodtur»

Den norske horrorserien «Blodtur» er en ny norsk skuffelse fra Netflix. Det er laget barne-TV som er skumlere enn dette.

Dagsavisen anmelder

3

TV-DRAMA

«Blodtur»

Netflix, premiere fredag 13.

Makaber, bloddryppende og uhyggelig inntil det hårreisende, og en serie med masse humor, er «Blodtur» lansert som av Netflix. Dette er en norsk grøsserantologi, visstnok den første i sitt slag, som endatil har premiere på selveste fredag den 13. Den skrekkvennlige lanseringsdatoen og alle skrekksuperlativene til tross, denne serien på seks episoder er en forholdsvis lettbeint affære, med stemninger som i beste fall kan karakteriseres som lett fandenivoldske. Det er ikke mye skrekk og gru over de tre historiene som Netflix har sluppet til anmeldelse på forhånd – altså halvparten av antologien – selv om de handler om tragiske konsekvenser av menneskets mørke og svake sider, som grådighet, sjalusi og begjær.

Sett noen av disse? De beste seriene på Netflix

«Blodtur», for så vidt en ekkel nok tittel i seg selv, byr på seks frittstående og avsluttende historier, TV-drama i novelleform, som starter med den samme illevarslende, mørke introen. En gruppe apatiske mennesker samles i en morken, gammel turbuss av det slaget som spyr feit dieseleksos, og som har en bussjåfør med en spesiell form for godt humør bak rattet. Hver passasjer er hovedaktør i hver sin episode, som foregår i et mer eller mindre realistisk univers. Settingen er typisk norsk, enten vi er på landet eller på en skikkelig firmafest, men handlingen er nok noe mer dramatisk og bisarr enn vi er vant til.

Ny oppdatert HBO-liste: De beste seriene på HBO Nordic

Det er vanskelig å gå være mer konkret uten å ødelegge plott og budskap, men fellesnevneren for historiene er at de er spinkle konstruksjoner, fiffig og finurlig skapt, men med enkle tvister og forutsigbare sluttpoenger.

NRK har det beste innen drama. De beste seriene på NRK

Serien er i tjukkeste slekta med en av de første antologiene vi så på norsk fjernsyn og NRK fra 1979 og noen år utover; «Roald Dahl’s Tales of the Unexpected», som i sin tid formidlet bisarre, skumle historier og faktisk skapte litt uhygge i de tusen hjem. «Blodtur» hadde hatt godt av Roald Dahls pragmatiske menneskesyn og morbide nerve og svarte humor. Siden den gang har det kommet drøssevis av antologier, en dramaform som har begynt å bli trendy igjen de siste årene. Norske «Blodtur» klarer nok ikke å hevde seg i konkurransen med dem, og spesielt ikke den som i dag lanseres med episode to på strømmeren AppleTV+. Der har antologien «Amazing Stories» akkurat begynt, en serie som skal by på fantastiske, utrolige TV-noveller som har ingen ringere enn Steven Spielberg og Adam Horowitz («Lost») med på laget.

Diverse høydepunkt på seriefronten:De beste seriene på Viaplay

Å sammenligne «Blodtur» med denne kan synes som rått parti, men faktum er at den norske serien er produsert av verdens største strømmeselskap – som bruker 17 milliarder dollar på TV og annen underholdning bare i år (!). I så måte må det være lov å stille med store forventninger til en norsk Netflix-serie, selv om den er spilt inn i Ytre Enebakk (delvis). Bare første episode av «Amazing Stories» gir inntrykk av å ha ti ganger større budsjett enn hele «Blodtur».

Mye kult å se fra denne nettgiganten: De beste seriene på Amazon Prime

Samtidig kan det være greit å legge til at «horror»-duoen Ingregard og Knudsen, sammen med folk som regissør Geir Henning Hopeland har skapt mye for pengene, og de har fått med seg en imponerende stor forsamling av kjente og ukjente dyktige norske skuespillere - som vet at de her deltar i en genreøvelse hvor det er historien som har hovedrollen. Blant de mest gjenkjennelige ansiktene her er Nader Khademi, Anna Bache-Wiig og Stig Amdam.

Fra TV 2 strømmetilbud: Det beste du ser på TV 2 Sumo

Seriens kvikke form forteller om god regi og tight skrevne manus, dyktig framført av skuespillerne, men når historiene ikke byr på veldig ubehagelige inntrykk eller pirrer lattermusklene i særlig grad blir «Blodtur» mest en øvelse i å prøve å plassere flest mulig av skuespillerne i serier man har sett dem i før.