Kultur

Anmeldelse «Lupin»: Sjarmerende mestertyv i Arsène Lupins fotspor

Den moderne Arsène Lupin-avleggeren «Lupin» på Netflix forener det klassiske krimeventyret med nytenkning og fransk eleganse.

Dagsavisen anmelder

4

TV-DRAMA

«Lupin»

Av George Kay, François Uzan

Netflix, 2021

Krimeventyret «Lupin» er en ny originalserie fra Netflix som byr på store doser sjarmerende virkelighetsflukt, men glemmer heller ikke å påpeke de dystrere kreftene som tjener på å opprettholde urett og dype sosiale splittelser. Nyinnspillinger av etablerte eventyr kan med andre ord ha noe for seg hvis kreativiteten får lov å styre retningen. Når «Lupin» langt på vei underholder på flere plan, er det takket være en serieskapers vilje til å bruke hodet.

Mange husker bøkene om og ikke minst TV-dramatiseringen av gentlemanstyven Arsène Lupin fra detektimens norske barndom. Nå får det franske ikonet en ny og annerledes omdreining i TV-serien «Lupin». Det handler fortsatt om en tyv, og han er som alle antihelter et grunnleggende bedre menneske enn de han svindler. Tyven i «Lupin» er dessuten styrt av sterk moral, rettferdighetssans og gamle mytiske oppskrifter som han mer eller mindre følger til punkt og prikke.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

DSC09451.ARW

Omar Sy foran Louvre. Foto: Netflix

Les også: TV-året 2021: Vi har store ting i vente

Omar Sy er en i særklasse sentral skuespiller i Frankrike og bortenfor. Med han i en skamløst sjarmfull rolle som Lupins selvoppnevnte arvtaker, har «Killing Eve»-skaper George Kay og makker François Uzan tatt et litt støvete eventyr og pusset det blankt med fornyet aktualitet. Omar Sy («De urørlige», X-Men, «Jurassic World») spiller med andre ord ikke Arsène Lupin, som første gang dukket opp i 1905 i forfatter Maurice Bernhards bøker, inspirert av samtidige figurer som fiktive Rocambole og den reelle Robin Hood-aktige, franske anarkisten Marius Jacob.

Mestertyven og falskneren Lupin framsto den gang som en tidsriktig gentleman, ulastelig antrukket under en høy flosshatt og med monokkelen limt til øyet. Sy derimot, er en rundt 30 år gammel luring i dagens Paris – Assane Diop – som kom til landet som flyktning og har et nærmest patologisk forhold til Bernhards bøker om gentlemanstyven.

Les også: De beste seriene på Netflix

Som tenåring bodde han sammen med faren, som dro fra Senegal sammen med sønnen og fikk jobb som sjåfør hos den styrtrike magnaten Pellegrini (Hervé Pierre) og hans familie. Den tilværelsen tok en brå slutt da det berømte halsbåndet som en gang tilhørte Marie Antoinette forsvant og Assanes far fikk skylda. Siden har Diop mer eller mindre tatt vare på seg selv. Idet vi møter han har han ekskjæreste (Ludivine Sangnier) og en tenåringssønn (Etan Simon).

Dette familiære sidesporet sammen med stadige tilbakeblikk på oppvekst og hendelsene som har formet Assane, flettes sømløst inn i en historie som skal handle om hevn og en større rettferdighet. Innsatsen for å renvaske farens gode navn og rykte gjør Assane til en betydelig, men inkognito spiller i det politiske og sosialt omveltende franske samfunnet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Foto: Netxflix

Les også: Nå blir disse legendariske punkerne TV-serie

Første episode starter med noen nydelige filmsveip over og innenfor Louvres pyramide i Paris’ hjerte, hvor Diop først utgir seg for å være en av de «usynlige» rengjørerne, før han skifter ham og begår et spektakulært kupp slik han skal gjøre så mange ganger utover i serien. Slik dyrker også serien kuppsjangeren til fulle. Den florlette komikken og fløyelsbildene som gjennomgående løfter fram Paris med et kjærlig blikk, blir imidlertid kjapt fanget av mørkere og farligere understrømmer etter hvert som Assane Diop nærmer seg urettens kjerne.

«Lupin» dyrker mytene rundt den litterære skikkelsen Arsène Lupin, som opprinnelig skildres gjennom 17 romaner og en rekke noveller der blant andre også Sherlock Holmes ble skrevet inn som tidvis bifigur. Holmes dukker naturlig nok ikke opp i de første fem episodene av serien som er sluppet på Netflix, men tyveriene Lupin utførte, lureriet, forkledningene og hemmelighetskremmeriet rundt Diop bygger på originalen. Omar Sy er kanskje så forskjellig fra Bernhards Lupin-skapelse som man kan komme, men forfengeligheten, mystikken og sjarmen har de felles.

Her er stadig nye Nike-sneakers, skreddersydde dresser, kule hettegensere, elegante leiligheter og store gap mellom slitte forstadsblokker og gullforgylte overklassestrøk i den franske hovedstaden. Mathieu Lamboley gir det hele fart med et hypersensuelt soundtrack krydret med fransk rap og rock og tidløse artister som Labi Siffre, Cascadeur og Rosemary Clooney.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

DSC04283.ARW

Familien samlet: Etan Simon, Ludivine Sangnier og Omar Sy. Foto: Netflix

Les også: Disse filmene gleder vi oss til i kinoåret 2021

Seriens svakhet er utfordringene med å sy et manus som både skal vektlegge Arsène Lupin-referansene, være et troverdig drama fra i dag og en handling som på et dypere nivå kommenterer fremmedfrykten og rasismen som skaper klasseskiller og sterke motsetninger i Frankrike. Det som begynner florlett og fartsfylt, med banale politimenn og betydelige såpereferanser som garnityr, skrus imidlertid til og blir tettere og mer sammensatt etter hvert.

Her dukker også konturene av erkefiender og gode hjelpere opp, akkurat som i originalbøkene, selv om logikken innimellom brister og man savner en klarere sammenheng i hvordan Assane bruker Berhards bøker som grunnlag for planleggingen av de enkelte stuntene.

«Lupin»s store fortrinn er uansett Omar Sy. Han veier opp svakhetene sammen med sterke birollebidrag fra blant andre Sagnier («Swimming Pool», «8 kvinner», «Molière») og veteraner som Nicole Garcia. Sy er også den karismatiske katalysatoren som gjør at serien spiller klokt på hvordan stereotypier og fordommer mot hudfarge og immigranter ikke bare er utfordringer som hører gårsdagen til. Urett og diskriminering kaster lange skygger ikke bare inn over det fiktive eventyret, men også over et gjenkjennelig fransk samfunn som er bygget på demokratiets grunnverdier frihet, likhet og brorskap. Når våkenheten løftes fram som en subtil verdi innenfor underholdningssjangerens premisser, tåler vi fint en og annen logisk brist i hjulene som gir historien framdrift.

Anmeldelsen er basert på de første fem episodene som hittil er sluppet på Netflix.