Anmeldelse «Le Bureau»: Varmt giensyn med franske agenter

5

TV-serie

«Le Bureau», sesong fem

NRK TV, to nye episoder kommer på nett torsdager

Spioner er mennesker de også, det er vel essensen i «Le Bureau», den franske suksessen som er tilbake på skjermen med en etterlengtet femte sesong. Serien har fått mye skryt fordi den skaper en følelse av realisme i forhold til hvordan moderne etterretning foregår i vår tid. Det går mye i strategimøter på kontor, evalueringer, avveininger av pessimist- og optimisthypoteser, samt utstrakt hacking av mobiler og datautstyr over land, kontinenter og satellitter.

Mer drama å finne her: De beste seriene på Netflix

Det mest dramatiske noen av karakterene i denne serien opplever er strengt tatt en sur bemerkning fra en kollega, her er det ingen som tyr til Jason Bourne-aktige ytterligheter i møte med fienden – selv ikke agentene som jobber i noen av de farligste områdene i verden. Den realistiske nøkternheten som setter tonen er med på å gjøre serien til intens og spennende underholdning.

Agentene som blir sendt ut i felten – i farlige land som Iran og Syria, kan dessuten være så spesialtrent, kurset og testet etter CIA-boka, (eller den franske DGSE-manualen, men de folk uansett, som blir redde og fortvilte, forbanna og forelska på jobb. Det gjelder ikke minst mesterspionen Malotru (Mathieu Kassovitz) – seriens hovedperson, som var ille ute selv til ham å være i den frustrerende dramatiske avslutningen på sesong fire.

Malotru hadde CIA, russerne, franskmennene på nakken sist. Sesong fem fortsetter der det slapp. Hans skjebne opptar fortsatt alle som en, når vi treffer dem igjen. I Paris blir de sentrale skikkelsene innkalt på jobb grytidlig.

Kvinnebedåreren Raymond må forlate sin siste unge erobring. Her er La Mule, hun som har som jobb å både passe på og overvåke sin egne kolleger. Vi blir fortalt at JJA, han litt usympatiske sjefen som alltid ser så sliten ut, er blitt Paris-kontorets direktør, mens Malotrus støttespiller Marie-Jeanne har mistet direktørjobben i DGSE, og takket ja til å jobbe i felten igjen, undercover som sikkerhetssjef på et hotell i Egypts hovedstad.

Alle blir overrumplet av et oppslag i avisa Le Figaro, som avslører at DGSE har latt CIA ta livet av en fransk agent, her – ganske treffende – kalt «Pain in the Arse». For hvem er det ikke Malotru har lurt og kødda med siden han måtte flykte fra Syria i sesong en? Det er de aller fleste, det. Nå er Malotrus skjebne tema i alle medier, og det er DGSE, russerne, amerikanerne, departementet, presidenten, alle forbanna over. At dette er blitt kjent skaper dessuten ny usikkerhet. Hvem har lekket saken – er det noen i DGSE? Russerne? Amerikanerne? At dette har kommet ut skaper mye bry på DGSE-kontoret, som nå må ut og forsikre redde feltarbeidere i mange farlige land at de ikke er blitt avslørt og deres liv er i fare. At dette er typisk russerne metode, å skape uro i rivaliserende agentbyråer, er bare en av mange muligheter.

Å rydde opp blir en del av DGSEs agenda. I Moskva er stadig unggutten Pacemaker på jobb i det russiske datamiljøet, som ble gjennomskuet av russiske FSB, og som prøver å overleve med flere hatter på. Det hviler mysterier over flere sentrale karakterer, det kan være at unge Pacemaker helst bare vil dyrke kjærligheten med sin nye kjæreste. Det betyr ikke at DSGE eller FSB vil slippe taket. I det urolige Midtøsten er en barskere framtoning undercover som selger av sikkerhetsutstyr til den som betaler best, utrivelige typer fra Jemen og Saudi-Arabia. Tøffingen er også blitt redd etter Le Figaro-lekkasjen.

I Kairo må Marie-Jeanne takle en pågående lokal e-tjenestemann, noe hun gjør til gagns med den pragmatiske, franske fandenivoldskhet som kjennetegner både karakterer og seriens mentalitet – i tillegg til den generelle innstilling om at folk er folk, så det lureste å er alltid være skeptisk – også til de andre på kontoret. Den menneskelige faktor gjør det umulig å vite hva folk er i stand til eller hvem som egentlig er til å stole på. Her kan alle som egentlig være agent, dobbelt- og trippelagent, i Kairo som på kantina. Trøsten for en fransk spion må være at de har det på samme vis på russisk og amerikansk side også.