Kultur

Anmeldelse «Kongen av Gulset»: Ikke like konge

Oppfølgeren til fjorårets morsomste nykomling viser mest at selvopptatte tenåringer bare er morsomme i ganske små doser.

Dagsavisen anmelder

3

TV-KOMEDIE

«Kongen av Gulset, sesong 2»

NRK TV, fem episoder slippes i dag

Oppvekstskildringen til Jonis Josef dukket opp som et frisk pust på NRK i fjor. Hans «Kongen av Gulset» tulla med det meste og leverte harselerende spark til et stykke norsk virkelighet anno 2005, norsk flerkultur, ungdomskultur, et velmenende skolevesen, generelt krevende voksne og den hektiske fjortistilværelsen – med masse freidighet og empati.

Trettenåring Jonis var en morsom, håpløs og sjarmerende gutt, tøff i trynet og skråsikkert umoden, den selvutnevnte kongen av Gulset utstyrt med selvtillit i overkant. Her var det mye moro på lavt budsjett, og Gullruten-prisene serien har fått er vel fortjent. Det skulle bare mangle om ikke NRK ba komikeren og produksjonsselskapet Spark AS om en sesong to.

Nå er Jonis tilbake, ett år eldre, kanskje litt klokere, og minst like pubertal. I 2006 er han spissen på fotballaget, og drømmen er å komme til Norway Cup – ikke for å vinne pokal, men for å score blant jentene. Drømmen er å få fingra like mange damer som Fred sier han gjorde i fjor.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det handler mye om fingring på Gulset denne gangen - i gutteprats form - men den gjentagende vitsen om Jonis store drøm blir etter hvert litt klein. Nå er riktignok ungdoms seksualitet en trend i TV-komedie for tida, men da i form av serier som har noe mer dypsindig eller grensesprengende å si om temaet enn hva «Kongen av Gulset» har, eller påtar seg å ha. Jonis og gjengen har det - heldigvis - bare i kjeften, for dette er heller ikke en serie som går tett inn på noen eller dypt i noen form for tematikk.

Men det står mange hindre i veien for Jonis og hans store drøm, foreldrenes krav til skoleprestasjoner, en krevende fotballtrener og Isak, nytilflytta goalgetter som endatil er fra Oslo. Utfordringene får Jonis og vennene til å ty til diverse ytterligheter for å rydde Isak av veien. Disse krumspringene ender som regel med at gutta må konstatere at «fakk, bro», det er lite som går etter planen, men rent humormessig er problemet at opptrinnene er for søkt og konstruert til å le av. «Kongen av Gulset» går linja ut i miljøskildring, karakterer og situasjonskomikk, men serien viser i så måte at overdrivelser er en kunst. Tar man i for lite, eller for mye, risikerer man å bomme på den absurde komikken som er målet.

Dette skrev Dagsavisen om første sesong av serien: «Kongen av Gulset»: Fresk, norsk ungdom (Dagsavisen+)

Dette skal være godlynt og frekt, men samtidig er noen sketsjer mest egna for det øvre aldersjikt av NRK Supers seere – samtidig som noen av voksenkarakterene er for karikert og duste til å tro på – og le av, som den litt lettvint skildra fotballtreneren, eller en foreldreperson som ikke ser forskjell på smågodt og narkotika.

Her er Bård Tufte Johansen stadig med i birolle som Gulset-rektoren, skrekkslagen for å si elevnavn feil. Den vitsen er fortsatt morsom, og viser at det hjelper å ha med en rutinert komiker på laget også. De særegne lignelsene som den skruen av en far til Jonis bruker for å lære sønnen om livet er også gøyalt.

Les også: De beste seriene på NRK (Dagsavisen+)

Et annet grep som fungerer bra i denne norske versjonen av «Alle hater Chris» er den treffsikre bruken av tidsbildene, gamle nyhetsinnslag, chatprogram, mobilteknologi og verdenshendelser, som minner om at det faktisk begynner å bli lenge siden 2006-tallet. Serien baserer seg kanskje på vel mange kjente triks fra sesong 1, men her og der dukker det opp elementer som gjør forestillinga interessant igjen. Som når voksen-Jonis plutselig presenterer oss for resten av familien – både yngre og eldre søsken som «det ikke var plass til å skrive inn i manus». Hallo, en utvidelse av Gulset-universet er kanskje nettopp akkurat det denne serien ville hatt godt av.

I stedet satser oppvekstkomedien på guttestreker, eplekjekk innstilling og ungdommelig sjarm, i den grad at det føles som man er vitne til en litt for hektisk sjarmoffensiv lenge før de fem episodene er over.