Anmeldelse: Harald Zwarts «Oljefondet» på TVNorge er sløsing med oljepenger

Humorserien «Oljefondet» er like morsom som en årsmelding fra Oljefondet.

 

1

TV-DRAMA

«Oljefondet»

TVNorge
 

Premiere tirsdag. Tilgjengelig på Dplay.

Nesten fire år etter at «Oljefondet» ble presentert, er Zwarts første norske TV-serie endelig premiereklar. Den lange produksjonstiden kan ha hatt noe med manusutfordringer å gjøre.

Harald Zwarts storsatsing til 23 millioner kroner utgir seg for å være en humorserie. Den har fått 4,2 millioner kroner i støtte fra Norsk filminstitutt.

Spørsmålet er om Norge er rikt nok til å bruke penger på prosjekter som dette. Selv om vi har mange tusen milliarder på bok. Potten som Norsk filminstitutt har til TV-drama er som kjent ikke stor. Premisset i serien er at Norge er helt latterlig rikt. Vi har ti tusen milliarder på bok (i serien), og mer kan det bli, bare Statens Pensjonsfond utland – Oljefondets superinvestor og mulig buksesele-fetisjist Per Grepp (Thomas Gullestad) får gjøre som han vil – og ikke følge de kjedelige etikk-kravene som følger jobben.

Han har en fet tilværelse, fine dresser, stort kontor, men også en myndig sjef som passer på at han ikke bare handler i sånt som gir stor avkastning – tobakk, aksjer, våpen og Apple. På toppen av dette får han en annen plageånd, Etikkrådets Katrine Halland (Kathrine Thorborg Johansen), som egentlig skaffer seg jobb i Oljefondet på uetisk vis – uten at man evner å gjøre noe morsomt poeng ut av akkurat det.

Anmeldelse: «Magnus»: Seriøst morsomt

Ved en hendelig misforståelse på mobilen handler Per Grepp stort i Disney, noe som skaper brudulje på kontoret. At dette er festlig skal vi få hjelp av CNN-profilen Richard Quest til å forstå. Han dukker opp på TV-skjermer i bakgrunnen, gang på gang, både for å gjengi handling vi akkurat har sett, men også gjøre nummer av at Norge er utrolig søkkrikt. Det har vi skjønt, egentlig.

Da «Oljefondet» endelig ble premiereklar presenterte TVNorge den som humorserie. Dette er TV-bransjespråk for «mislykka komedie» eller «vi vet ikke helt hva dette er». For ikke er «Oljefondet» skrudd nok til å være en farse. Ikke er dette skarpt, spydig eller mørkt nok til å være satire. Ikke morsomt nok til å være komedie. Ifølge Zwart selv handler dette om møtet mellom sosialdemokratiske verdier og storfinansen, underforstått – to leire med vidt forskjellige verdier og interesser, men serien hans byr ikke på morsomme eller plausible poeng av verdikræsjen.

Her handler det ikke om å være en smule realistisk en gang, folk går rundt med oljemilliarder i kofferten, og en statsråd kan bare gå innom fondsdirektøren og kreve noen milliarder overført til en internasjonal storhandel. Ja vel.

«En dresskledd finans-serie med subtil humor», omtalte NFI den som en gang. Det har NFI rett i. Humoren er faktisk så subtil at man ikke merker den.

Selv humorserier må klare å komme opp med en morsom punchline til en vits, særlig når den trekkes ut i episoder på 30 minutter.

Serien synes basert på et antikt humorpremiss, fra den gang man sa De og det var vovet og frekt å sparke oppover og gjøre narr av menn med titler og høye stillinger i samfunnet – fra revyscenen på Edderkoppen. Å skildre direktørpersoner som gjør store øyne i fortvilelse på flotte kontorer, gang på gang, er ikke altfor frekt og festlig i 2019.

Her får vi også servert vitsen om svensken som er misunnelig på oljerikdommen vår, den vi har hørt siden før Fleksnes. At «Oljefondet» tar seg bra ut, er en striglet produksjon med flotte kulisser som skaper en realistisk ramme for milliardærhandlende meglere, hjelper ikke. Det tilfører humoren ingenting.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ei heller at Zwart har hyret inn nevnte CNN-kjendis Richard Quest, og den Oscar-belønnede skuespiller Marcia Gay Harden fra «Miller’s Crossing», «Mystic River» og «Fifty Shades». De er like morsomme som vann innerst i øret. «Oljefondet» hadde kanskje vært morsom om den hadde våget å ha politisk slagside, eller ta moralsk stilling den ene eller andre vei. Den passer seg vel for å gjøre narr av oss nordmenn, verdens rikeste, heldigste folk, og det samfunnet vi har fått som resultatet av det å ha 8,2 tusen milliarder på bok.

Serien er et nytt eksempel på at vi vet ikke hvordan den norske fortellingene om oljen og rikdommen vår skal dramatiseres. Fjorårets «Lykkeland» var smålåten og flat, og tok ned den eventyrlige dimensjon ved verdens største oljefunn på norsk sokkel i 1969. «Oljefondet» er som en showartist på scenen som ikke vil fornærme det rike publikummet sitt. Da blir det bare tull, men ikke noe gøy.

Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.