Anmeldelse av «Sigurd fåkke pult»: Sårt og komisk om en ung manns bestrebelser

5

TV-komedie

«Sigurd fåkke pult»

TVNorge/DPlay premiere torsdag 12. mars

En tittel som «Sigurd fåkke pult» er kanskje skapt for å vekke oppsikt, men den også skremme publikum unna. Dette er på ingen måte en «frekk» sexkomedie om en overfladisk kåtpeis på evig jakt etter damer. 25-åringen er en følsom ung mann, ganske sympatisk, og muligens noe deprimert. Han er i hvert nær resignasjonen etter et voksenliv liv uten kjæreste, sex og nærhet. Han har gått aleine så lenge at det har blitt en greie, i den grad at han ikke klarer å fortelle legen hva det er som plager ham. Det handler nok mer enn bare det å ha suksess med damene, selv om det er en del av problemet.

Sigurd kan egentlig være representanten for mange mennesker i vår tid, uavhengig av kjønn og alder. Han har behov for å bli likt, sett, anerkjent, og er i så måte utstyrt med et ganske alminnelig følelsesliv. Samtidig er det ikke tvil om at 25-åringen sliter, og det at han føler på at han ikke får det til hos damene – selv om han prøver – er skildret så sårt at det gjør vondt, noen ganger nesten for vondt. Om dette er en sexkomedie, er det noe av det mest eksistensielle laget i denne sjangeren siden Woody Allens glansdager (fra tre-fire tiår før han ble skandalisert).

Mer komedie og drama her: De beste seriene på Netflix

Sigurd har det ikke helt greit. Han småbløffer om ting for å ta seg bedre ut, noe som garantert kommer til å slå tilbake på ham. Han har sittet så mye alene hjemme i undisen og spilt skytespill at sosiale lag gjør ham utilpass, sjenert og ekstremt bevisst sin egen keitethet. I den grad han prøver seg på noen er det på helt feil tidspunkt, med feil ord, feil på alle måter. Han er inkarnasjonen av den kjente påstanden om at jenter værer desperasjon av gutter på lang vei.

Noen ganger er Sigurds tildragelser så flaue at dette er vanskelig å le av, andre ganger er opplevelsen så beklemmende at man får vondt til å gå unna – for så realistisk og plausibelt framstår situasjonene. Hovedrolleinnehaver Steinar Klouman Hallert er også god som den fortapte mann. Klouman Hallert selv har påstått at hans forberedelse til rollen har vært å ikke ha sex på vanvittig lang tid. Uttalelsen er beskrivende for den underfundige, nedpå humoren i manuset også, for her har manusforfatterne  ikke vært redde for å grave godt i flaue, såre temaer, vel vitende om at det meste er ganske allmennmenneskelige temaer som tas opp – og tulles med.

Mye bra fra NRK: De beste seriene på NRK

Det som gjør Sigurd såpass realistisk er kanskje at resignasjonen hans ikke har endt i ødeleggende selvforakt, men heller i en konstaterende tristhet. Komedien forsterkes av barndomsminner som Sigurd forteller i innledningen til episodene. Hans vei til psykologen er kort, men hovedpersonen skal snart erfare at hun lar ham hoppe over en hel venteliste fordi hun har en egen agenda. Psykologen har ambisjoner om å starte en tidsriktig podkast, med Sigurd og hans (manglende) erfaringer satt i sammenheng i en tid hvor ordskiftet, media, politikere, alt mulig, handler om unge kvinner (psykologens påstand). Det taler til Sigurds fordel at han har så lite incel-legning at han reagerer på psykologens virkelighetsoppfatning. Bak Tussi-fasaden skjuler det seg en fornuftig, reflektert kar.

Tittelen «Sigurd fåkke pult» kan framstå så direkte og plump at det er overraskende at TVNorge godtok den. Prosjektnavn av den vulgære sorten går gjerne ikke gjennom TV-direktørers filtre, i hvert fall ikke ute i den store verden. I så møte kan fortellingen om Sigurd sammenlignes med den britiske «Scrotall Recall», en Netflix-komedie med en teit ordspill-tittel som serieskaperne hadde forelska seg i. Til sist var de glad for at Netflix fikk dem til å endre navnet til «Lovesick», en lettere tilgjengelig tittel og en som beskrev den grunnleggende handlingen – jakten på kjærlighet, nærhet, fellesskap. Som er akkurat det Sigurd lengter etter også, og trenger.

Mørke komedier i fleng: De beste seriene på HBO Nordic

At det konstant er gråvær og småmørkt i Sigurds Oslo er heller ikke tilfeldig, men en naturlig ramme rundt det litt trøstesløse universet hovedpersonen befinner seg i – akkurat som det fine blåstemte pianoet som setter tonen nå og da. Dette er kontrollert og dempet, noe som taler til seriens fordel. Noen situasjoner kan framstå som noe teit og konstruert, men serien byr på morsomme situasjoner og god dialog rett som det er.

Sett ut fra de tre første episodene er det ikke lett å tro at Sigurd står foran de store opplevelsene heller, men det kan bli morsomt å se om han skal få det til. Og litt svett.