Anmeldelse av NRKs «Vikingane»: Vikingenes beste humortokt

«Vikingane» er blitt en episk suksess. Nå byr serien på vikinghordens fortid, og det morsomste kapitlet i denne humorsagaen.

5

TV-DRAMA

«Vikingane sesong null»

Seks episoder er ute på NRK TV

Etter over to år og en episk suksess på Netflix er den stupide vikinggjengen i Nordheim tilbake på skjermen, denne gang med opprinnelseshistorien til flere av de mest markante skikkelsene i serien. Hvordan ble egentlig Jarl Varg den mest intense, spik spenna gærne nordboeren i Midgard? Dette svaret og mer til serveres i sesong tre av NRK og Viafilms internasjonale humorsuksess, nå med Netflix med på spleiselaget. Serieskaperne Jon Iver Helgaker og Jonas Torgersen har valgt å se tilbake i tid i fortsettelsen av vikinghistorien, og har kalt dette kapitlet «Vikingane sesong 0».

Her er Jarl Varg en lykkelig, tilfreds høvding, harmonisk og i overkant forfengelig. Han er spesielt fornøyd med sin tykke manke, og konstaterer at en skallet mann er som en blank runepinne, uten personlighet og innhold. Derfor klikker han fullstendig når bestevenn Jarl Bjørn på en fest fleiper med at han har begynt å få måne, bli tynn i hyssingen. Ingen vil være kjent som han med Midgards skrinneste manke.

Jarl Varg og Jarl Bjørn er ikke bestevenner lenger, for å si det mildt, og Varg må snart bæres hjem av sin trofaste medhjelper, Torstein Hund, spilt av Bjørn Myrene, og som med all hans bekymringsfulle natur er en av de morsomste figurene i Norheim. Han er spesielt redd for sånt som å småprate med fremmede, og klare å si eller gjøre noe som gjør at han dummer seg ut i sosiale settinger.

Torstein Hunds usikkerhet er symptomatisk for sånt som vikingene flest sliter med, en umoden og usikker tilnærming til omverden skjult bak deres brutale framtoninger, brynjer og skjegg – den svært effektive kontrasten som er basis for humoren hele serien gjennom.

Det er og blir komisk når en røff viking snakker om sosialt press og individualitet, og forklarer forskjellen på hårsveis som statement og accesoir, i motsetning til bare en hårklipp.

Humorpremisset har gitt «Vikingane» et stort internasjonalt publikum, og som før jul fikk New York Times til å kåre «Vikingane» som en av 2010-tallet beste TV-serier. Akkurat det må den redaksjonen stå for selv. «Vikingane» er kanskje det nærmeste norsk komedie kommer en «Sorte Orm», men «Vikingane» har fortsatt et stykke opp til den klassiske periode-komedien til Ben Elton og Rowan Atkinson. Vikingene er ikke store satirikere, de er unnvikende, klossete og småfeige når de ikke er ute på berserk.

Det som er sikkert er at sesong tre (null) er jevnt over morsommere enn de to første kapitlene i humorsagaen. I disse seks episodene tys det mindre til det vulgære og plumpe, det er lite kroppsvæsker og -lyder. I stedet er humoren mer basert på menneskelige svakheter og livsanskuelser som er allmenngyldige i våre dager som den gang.

Her spiller Jon Øigarden som tidligere en forrykende intens, hvesende og forkvaklet Jarl Varg (følger dere med, Gullruten?) og Kåre Conradi overbeviser som Orm, Den forstyrrede høvdingebroren som alle helst unngår fordi han har mer sans for fingerhekling, menn og andre ting enn landsbysamfunnet vil vite om. Det er nesten så man synes synd på ham. Og når skildringene av de barbariske og hjelpeløse typene foregår uten å ty til ekstreme grep, unngår humoren å bli platt, blødmete og puteflau – i stedet er komedien sjarmende underfundig, og til og med ganske empatisk i noen øyeblikk. Når vikingene er på sopptur, er de derimot tilbake i det enkle og barbariske igjen.

Serien bærer også mer preg av medgangen den har hatt i internasjonalt farvann, selv om det nok er vi her hjemme som lettest tar vitsen med karakteren Vidkun, den svikefulle.

Denne gangen får vi servert droneopptak av feiende flott norsk natur mellom alle vitsene, og ensemblet av kjente og populære skuespillere er blitt rekordstort. Nå er «Vikingane» til og med blitt så stort at serieskaperne tillater seg nikk til «Game of Thrones» og det er lett å tro at Thorbjørn Harrs rolle som Jarl Bjørn kan ha en viss tilknytning til hans rolle som Jarl Borg i amerikanske «Vikings». Og selv om historien handler om fortida, er den full av frampek også, av type tusen år i tid. Disse vikingene har det med å konstatere at «så langt er vi ikke kommet» og «det har ingen begynt å si enda», og Jarl Varg blir helt meta når han konstaterer at noe kan komme til å skape problemer for ham i sesonger framover.

«Vikingane sesong null» presenterer seg selv som en dramatisk og dust historie, men dette er dusterier av beste sort.