Kultur

Anmeldelse «22. juli»: En vond opplevelse

«22. juli» er en riktig og viktig dramaserie. Og en effektiv påminnelse om at vi ikke må la 22. juli gå i glemmeboka.

Dagsavisen anmelder

5

TV-DRAMA

«22. juli»

NRK1 og NRK TV, premiere 5. januar.

– Hvordan kan så mange miste livet uten at noen er ansvarlige. Dette er ikke en naturkatastrofe, sier journalisten Anine (Alexandra Gjerpen) når noen antyder at hun må ta en pause fra 22. juli-jobbingen.

Utbruddet er en blanding av journalistisk instinkt og frustrasjon, sinne og vantro, følelser man kjenner godt igjen fra seinsommeren 2011.

Minnene, tankene og følelsene fra 22. juli kommer i en jevn strøm når man ser denne serien, og dette er ikke en TV-opplevelse for alle. Men dette er den første dramaserien om 22. juli, og det er en serie mange bør se – selv om sorgen og forbannelsen over massemorderens ugjerning kommer tilbake og blir der til etter seriens slutt.

Serieskaper Sara Johnsen og Pål Sletaune har laget en dramaserie om terrorangrepet, litt om tida før, om selve dagen og tida etter fordelt på seks episoder – fortalt kronologisk og virkelighetsnært.

De tyr til dokumentariske innslag fra virkeligheten, men historien oppleves først og fremst gjennom flere personer som blir berørt av terrorangrepet i jobbsammenheng – en lege, en politimann i Buskerud, en lærer, en vaskehjelp på Ullevål og den nevnte journalisten. I tillegg følger vi en høyreekstrem blogger som terroristen oppgir som sitt ideologiske forbilde.

Et felles traume: Gråt under innspillingen av 22. juli-serie

At Johnsen og Sletaune ikke har hatt berøringsangst for vanskelige eller grusomme aspekter knyttet til denne materien er det som gjør serien til en vesentlig gjenfortelling. Samtidig er historien fortalt med saklig nøkternhet, respekt og finfølelse, det er ingenting ved skildringen som føles umusikalsk, overdrevent eller overdramatisk.

Serien viser det som skjedde, og det er sterkt nok i seg selv. Det meste av serien foregår dramatisert, men den holder seg til kjente fakta, og noen virkelige, velkjente bilder og scener er også tatt med. Vi får se glimt fra den direktesendte nyhetsdekningen på NRK og TV 2.

Terroristen selv er enkelte ganger synlig i form av en skuespiller med ryggen til. Massemorderen blir nevnt ved navn, og dukker opp på kjente fotografier og opptak, som når han kjører den hvite varebilen inn foran regjeringsbygget. Statsminister Jens Stoltenbergs første taler om terrorangrepet er med. Disse grepene knytter serien nært opp til virkeligheten.

I første episode presenteres vi for et norsk samfunn hvor livet går sin gang. På Ullevål varsler legen Anne Cathrine om kutt og effektivisering som vil gå utover akuttberedskapen, en sak journalisten Anine tar. Politimannen i Buskerud får en mulig barnemishandlingssak i hendene, og læreren må takle at tenåringssønnen heller vil bo hos faren sin. Det er gjennom dem vi opplever 22. juli på nytt. Læreren er rett i nærheten av Grubbegata når bomben går av.

Kirurgen tar imot de skadde. Journalisten sendes til Utøya, og aner dimensjonene på angrepet når hun blir forbikjørt av en armada ambulanser på vei mot Tyrifjorden. Politimannen er blant mannskapet som søker etter de døde på Utøya.

Dramatiseringen av noen hendelser er sterke, men igjen lar serieskaperne historien tale for seg selv. Ugjerningenes konsekvens skildres i form av en uendelig lang kø av svarte likbiler. Et stort rom med hvite kister stående på rekke og rad. Episode to og tre er to timer gripende, vondt drama.

Advarsel: Støttegruppen advarer: NRKs 22.juli-serie kan skape «sterk frykt og avsky»

Serieskaperne har ikke lagt skjul på at karakterene vi følger er noe mer enn tidsvitner, de skal også representere institusjonene et moderne samfunn er bygget opp og trenger for å være velfungerende.

Dramaseriens anliggende er ikke bare å gjenfortelle 22. juli, men også å antyde at terroren kunne skje fordi ikke alt i samfunnsapparatet vårt virker som det burde – og kunne ha fungert.

Etter at terroristen er pågrepet begynner offentligheten og journalisten å stille spørsmålene som fortsatt runger. Hvor var politiet. Hvor var helikopteret. Hvordan havnet spesialstyrken i en gummibåt som havarerte. Hvorfor var ikke den høyreekstreme massedrapsmannen fanget opp av PST.

Her er det en svensk journalist som stiller det første spørsmål om ikke håndteringen av terrorangrepet skal granskes. Man satte sin lit til en 22. juli-kommisjon.

På TV i vinter: Vi har en sterk TV-vinter i vente

Før terroren skjer må både legen og vaskehjelpen på Ullevål håndtere effektiviseringskrav som går ut over sykehusdriften, fordi politikerne og sykehusledelse vil at sykehus skal være helseforetak som skal gå med 800 millioner i overskudd. Læreren Helga erfarer at den eneste oppfølgingen av pårørende på lokalt plan har kommet i form av departementale retningslinjer «om å være en trygg person for elevene».

Mangel på ressurser og støtteapparat i kommunen henne, som befinner seg langt unna Y-blokka – gjør at en familie i sorg må klare seg selv. Politimannen konstaterer at barnemishandlingssaken han jobbet med før 22. juli ikke er fulgt opp på grunn av mulig inkompetanse og systemsvikt. Fokuset på kutt, mangler og svakheter i forskjellige offentlige apparater, veves inn i journalisten Anines oppdagelse om at terroristen og familien hans var i kontakt med barne- og ungdomspsykiatrien da han var liten. Disse historiene er ikke tilfeldig fortalt, de understreker noe av serieskapernes tanke bak serien.

Etter 22. juli har det skjedd nok et høyreekstremt terrorangrep og rasistisk drap, begått av ung høyreekstrem ung norsk mann – hvis bakgrunn har mange felles berøringspunkter med 22. juli-terroristen.

Det understreker hvor relevant og viktig NRK Dramas realisering av denne dramaserien faktisk er. Og at vi faktisk må klare å nærme oss og fortsette å snakke om 22. juli.