Tv

Anmeldelse av «Lykkeland 2»: Stødig og sindig fortalt oljedrama

Historien om norsk oljeindustri er det nærmeste vi har kommet en norsk «Mad Men», men det er ikke menneskene i oljedramaet som gjør mest inntrykk.

---

5

TV-drama

«Lykkeland 2»

NRK1 og NRK TV.

Premiere 2. januar.

---

Det var med nød og neppe, men Maipo Film ble klar med serien før jul. Det kan flere enn NRK Drama glede seg over, for sesong to av «Lykkeland» er en nyttårsserie så godt som det kan være. Det er godt laget, og det handler om et stykke vesentlig kapittel norsk historie. Gjensynsgleden over «Lykkeland» har riktignok mer å gjøre med at den skildrer en epokegjørende tid for Norge, og mindre med at karakterene fra sesong 1 er tilbake.

For hvem kan med hånda på hjertet si at de husker hvem «Lykkeland» handlet om, over tre år etter at serien takket for seg på skjermen. Den lange ventetida, forårsaket av pandemien, gjør en oppfrisking og oppsummerende «dette skjedde sist» ganske nødvendig.

Fra serien «Lykkeland 2»: Anna (Anne Regine Ellingsæter)

Hovedpersonen er Anna (Anne Regine Ellingsæter), den skarpe og ambisiøse gardsjenta som vil ut og opp fram i verden, og som er mer enn skarp og ambisiøs nok til å klare det. I siste scene i forrige sesong var hun på vei ut i verden for å få seg utdanning. På brygga sto kjæresten, den amerikanske oljeadvokaten Jonathan og vinket farvel. De to fant hverandre etter noen amorøse omveier, slik Toril, bedehusjenta med bein i nesa og Christian Nyman – redersønnen som ikke vil være redersønn, også har gjort. Da hadde Arne Rettedal vært med på å få sikret norsk kontroll over oljen på norsk sokkel, noe amerikanske oljemagnater slett ikke likte.

Nå er vi kommet til 1977 og oljeeventyret er i full gang. Anna er blitt siviløkonom og gift med Jonathan, og på forgjeves jobbjakt i en fullstendig mannsdominert oljebransje. Toril og Christian (Malene Wadel og Paal Herman Ims, og Torils sønn Marius er blitt åtte år. Siden de voksne er opptatt med jobb og fest er det mormor Randi (Laila Goody) som tar seg mest av ham.

Pia Tjelta stjeler oppmerksomheten fra den allmektige norske oljen, når hun får tid til å være farmor og våken omsorgsperson  Ingrid Nyman, og noe mer enn den foretaksomme, myndige rederfruen.

Randi er fortsatt frelst og overbevist pinsevenn, og representanten for det gamle, mindre godt vante Norge. Hun kjenner virkelig ikke igjen denne verden lenger, fullstendig omgitt av synd og svake menneskers fristelser som hun er. Rederfrue Ingrid Nyman (Pia Tjelta) må i den grad hun lar seg affisere av det, konstatere at hennes overklasseliv og status er i ferd med å overgås av de nyrike oppkomlingene.

Tidskoloritten anno 1977 framstår overbevisende og gjennomført gjenskapt i serien som har hatt en vanskelig ferd mot produksjon under pandemien. Her er paret Christian Nyman (Paal Herman Ims) og Toril Torstensen (Malene Wadel), og den søkende åtteårige gutten Marius Torstensen (Ask Henrik Oftedal).

De beveger seg i et gjenskapt 70-tall i interiør, arkitektur, biler, klær, hårprakt og røykevaner som gjør serien fortjent karakteristikken den har fått i utlandet, en skandinavisk «Mad Men». Her er potetgullposene like autentiske som skjorteflakene er brede, så tidskoloritten er det lite å si på. Miljøskildringene understreker at dette er godt laget drama. Samtidig gjør skildringen av Norge anno 1970-tallet, mer inntrykk enn det menneskelige dramaet som utspiller seg. Det er og blir noe overfladisk og oppskriftsmessig. Det handler om kjærligheten, ambisjoner, jobbmuligheter, foreldreroller, familie og oppe i det hele – en liten gutts søken etter tilhørighet.

Oljearbeidere som Rein Hellevik (Ole Christian Ertvaag måtte tåle lange skift og dårlig beredskap og mindre fokus på sikkerhet på plattformene på norsk sokkel på 1970-tallet.

Ute på Ekofisk jobber Annas bror Hein Ole Christian Ertvaag). I første scene står han og tømmer søpla rett ut i havet, en scene som skal si noe om miljøbevisstheten som rår. Det er like før Bravoutblåsingen skjer, et utslipp som skapte overskrifter i 1977. Først etter åtte dager ble den slukket, da den profesjonelle branndreper Red Adair ble hentet fra USA for å ordne opp. I kjølvannet av utblåsningen får en granskningskommisjon og media innblikk i hva som gjelder i oljebransjen. Sånt som miljøhensyn, makrellen og livet i havet har ikke førsteprioritet her, gitt.

Amerikanerne Ed Young (Adam Fergus) og Jonathan Kay (Bart Edwards) i Philips Petroleum liker det ikke, men de må danse etter norske myndigheters piper for å få sin del av den norske oljeformuen. De liker heller ikke granskningskommisjonens framstilling av hvordan Bravo-utblåsningen skjedde.

Oljeindustrien mangler også kvalifisert arbeidskraft, lav kompetanse, av uklare ansvarsforhold og omgåelser av regelverk. Sikkerheten til arbeidere og dykkere kommer i andre rekke. Her gjaldt det å ta sjanser for å ta del i rikdommen, utsiktene til tore penger kom foran risiko og menneskers liv og helse.

Det er når karakterene i dramaet toucher innom virkelige aspekter ved oljeeventyrets historie når «Lykkeland» er på sitt beste. Martin Lekanger (Mads Sjøgård Pettersen, til venstre) og Rein Hellevik (Ole Christoffer Ertvaag) er dykkere som er villige til å gjøre farlig nybrottsarbeid for å tjene store penger på oljen. Som å dykke dypere enn noen har gjort før for å sikre seg kontrakter når en ny rørledning skal legges fra Ekofisk og inn til fastlandet.

Anna får store oppgaver fra før hun får jobb i Oljedirektoratet (OD), og valg hun foretar seg får konsekvenser. Hun vinner stadig mer respekt på grunn av kompetansen og snarrådigheten sin. Det er ikke måte på hva denne eneste kvinnelige siviløkonomen i OD håndterer i løpet av kort tid. Det er nesten så Anna Hellevik blir like troverdig som en karakter i «Atlantic Crossing», før hun reddes av at historien får et bredere fokus.

Den iranske geologen Mina Gazhai (Sara Shirpey) ankommer Stavanger, til glede for Anna Hellevik som sitter fast i jobben sin i Stavanger.

Det arrangeres en internasjonal oljemesse i Stavanger, noe som bringer den iranske geologen Mina (Sara Shirpey) til byen. Hun velger å bli, når sjahen i hjemlandet blir avsatt og revolusjonen er et faktum. Mina tilfører liv og sjarm som den ellers så sindige historien trenger. For selv om fores med bilder av festing, av kule biler og prangende boliger er det ikke lett å kjenne på den «heftige klondykestemningen» i Stavanger som forhåndsomtalen til serien lover.

Det menneskelige dramaet som pågår framstår forholdsvis nøkternt og hverdagslig, enten vi er med på Oljedirektoratets kontorer eller i villaen til Anna og Jonathan. Oljedramaet skildres også uten voldsomme fakter, i hvert fall i de seks av åtte episodene som er sendt ut i forkant. Det kan endre seg når historien kommer til det som ligger an til en voldsom sisteakt, når Alexander Kielland-ulykken finner sted i 1980. Fram til dette konkurrerer karakterene med historien som er spennende interessant – hendelsene knyttet til denne fasen av oljeeventyret – før marerittet skjer.

Anna Hellevik prøver å gjøre karriere i oljebransjen, men opplever at det koster mer enn hun aner.

Det forekommer øyeblikk hvor menneskene får tre fram også, som når Pia Tjelta får tid til å gjøre Ingrid Nyman til noe annet enn en uredd og arrogant rederfrue, og er farmoren som gir barnebarnet Marius omsorg og en nødvendig alvorsprat. Sekvensen har en nærhet som det menneskelige dramaet hadde hatt godt av. I stedet får vi til stadighet se scener som skal fortelle oss hvor fett de hadde, de som visste å nyte den nye, moderne tid, som når Toril og Christian til stadighet bryter ut i rockeduetter på Torils eget utested, Studio 73 – hennes tidligere menighetshus. De glade duettene deres skal nok si noe om den unge generasjonen nordmenns mer frigjorte, glade og moderne mentalitet, men budskapet hamres inn..

Toril (Malene Wadel) og Christian (Paal Herman Ims) slår seg ofte løs i Studio 37.

Utenfor Studio 37 foregår det hard konkurranse om oppdrag og inntekter. Nyhetsinnslag om revolusjonen i Iran gir følelsen av denne tida, dramatikk som veves inn i handlingen og får konsekvenser for både Norge og hovedpersonene i Stavanger. Her får vi se USA forsøke å presse Norge til å bruke oljen som middel mot Sovjetunionen i den kalde krigen i det ene øyeblikk, og folk feire bryllup og finne ut av personlige følelser i det neste. Manuset til Mette Bølstad byr på de store perspektivene og de nære ting godt sydd sammen til en overbevisende og engasjerende helhet. «Lykkeland 2» gir valuta for de 120 millionene, de mange forsinkelsene og problemene denne produksjonen har vært gjennom. Serien regissert av blant andre Petter Næss, Pål Jackman og Mikkel Sandemose gir et solid inntrykk, og en underholdende historie om da olja tok Norge.

Dette Stavanger byr kanskje ikke på en Peggy Olson eller en Don Draper, for det er ikke et komplekst menneskelig drama dette skal være. Dette er en TV-dramatisering om en epokegjørende tid i nyere norsk historie, noe vi ikke har sett mye av.