Tv

TV-anmeldelse: Gustne engler i snødrivet

Nettene er lange i «Snøengler», en god svenskdansk miks av krim og drama. Men serien er mer spennende enn den er gripende på det menneskelige plan.

Natt til julaften forsvinner den fem måneder gamle sønnen til Jenni og Salle. Det setter personlige relasjoner og politiets tålmodighet på prøve.

4

TV-drama

«Snøengler»

NRK TV, premiere mandag 25. oktober, kommer på NRK1 seinere

Det går an å lage spennende krim av hverdagslig og menneskelig drama, det er «Snøengler» et godt eksempel på. Dette er et nytt svensk-dansk samarbeid mellom svenske SVT og danske DR, som tidligere har stått for den internasjonale suksessen «Broen».

Jenni sliter med morsrollen, mens mannen Salle er ute på jobb i denne svenskdanske spenningsserien.

At denne serien får like mange utenlandske remakes er mer usikkert. «Snøengler» er like mørk som i «Broen» og nordisk noir-vennlig vinterlig, men her er intens morderjakt erstatta med fokus på menneskelig desperasjon og livets dystre sider.

Jenni (Josefin Asplund) må tåle kritiske spørsmål fra den pågående politietterforskeren Alice (Eva Melander) i jakten på Lucas.

Det er julaften morgen når Jenni våkner, oppdager at den lille sønnen er borte og aner ikke som har skjedd. At hun har det med å sovepiller for å takle ungegråt og andre sentralstimulerende midler for å håndtere tilværelsen generelt gjør ikke hukommelsen hennes bedre. Natt til julaften har det rast en snøstorm så kraftig at myndighetene ba folk om å holde seg inne, og Jenni har hatt med å legge den lille i barnevogn utenfor døra for å få ham til å sovne. Hun må håpe hun ikke har gjort det i ørska, og at det er mannen Salle som har tatt med seg sønnen på tur. Når Salle (Ardalan Esmaili) kommer hjem går den teorien i vasken, og eldstedatteren Nicole er ikke til noen hjelp. Hun er en hørselshemmet liten jente som nok føler seg i veien for foreldrene, og som skrur av høreapparatene sine når verden blir for krevende.

Dette paret liker ikke politiet, men når noen først tilkaller dem blir de raskt mistenkt for å ikke fortelle sannheten. Politiets skepsis har ikke bare å gjøre med at de har rykket ut til en liten, rotete leilighet i en sliten forstad til Stockholm. Jenni ser litt herja ut, har silikon, masse tatoveringer og går med et konstant uttrykk for at hun skjuler noe. Salle har en gammel narkohistorie på rullebladet. Jenni og Salle er ikke drømmeforeldre akkurat, de har tilsynelatende mista et spedbarn, men man får sympati likevel. Det har å gjøre med et godt manus å gjøre, og gode skuespillere, som unngår at skildringen av folket som lever i velferdssamfunnets bakgård ikke blir reine klam sosialporno.

Politietterforskeren Alice (Eva Melander) er typen som lar fordommene ligge, og bruker rutine og erfaring til å holde alle muligheter åpne. Hun værer at det er mye som ikke stemmer med Jenni og Salle, og mistenker alle og ingen.

Politiet finner grunn til å pågripe Jenni, moren som har klart det utenkelige å miste sitt eget lille barn i en natt preget av uvær.

Etter en første episode som setter mange i et dårlig lys, hopper historien fem uker tilbake i tid og begynner å nøste opp forhistorien. Jenni er ikke den perfekte mor, hun liker en fest med kokain til selv som høygravid. Salle har to jobber for å få alt til å gå rundt, og ingen har mye tid til lille Nicole – som nok ikke har veldig lyst på en lillebror.

Jennis framtoning får den danske sykepleieren Marie (Maria Rossing) til å rapportere inn en bekymringsmelding, som blir ignorert. Det har litt å gjøre med at hun er typen som heller legger mer enn mindre i jobben når det er tvilsomme foreldre og småbarn det handler om, noe som også forklarer at hun har flytta fra København til Stockholm.

Etterforsker Alice og kollegaene setter alt inn på å finne det savnete barnet i en sliten del av Stockholm.


På politihuset har etterforsker Alice skapt problemer for seg selv, egenrådig og tøff som hun mener å være, men vil heller være på jobb enn hjemme hos den slagrammede og hjelpetrengende ektemannen. Handlingen byr på en rekke menneskeskjebner, en skikkelig vinterblek og gusten gjeng som har til felles at de ikke har mye å glede seg til eller gode ting å fylle tilværelsen med. Heldigvis er dette mer enn en gjennomført elendighetsbeskrivelse av manglene ved nordiske sosialdemokratier. For «Snøengler» klarer den krevende miksen av å være godt menneskelig drama og spennende krim på en gang, selv om skildringene av folk og typer er mer i sjangeren som forventa, enn de er komplekse. Historien fungerer fordi den vet å sende oppmerksomheten vår i alle retninger uten å gi bort for mye underveis. Men her er det ingen grunn til å forvente god julestemning.