Tv

Anmeldelse av «Etter lørdag»: En god tankevekker

«Etter lørdag» er en tydelig og tankevekkende liten serie som går rett inn i debatten om samtykke og hva som kan defineres som overgrep.

4

TV-serie

«Etter lørdag»

TV 2 Play, premiere fredag 11. juni

Sommerens norske ungdomsdrama TV 2 Play er noe av et eksperiment i format og lengde: en kort miniserie, eller en TV-novelle med noe viktig på hjertet. Og som tydeligvis er laget på knapper og glansbilde-budsjett. Serien er innspilt i trange leiligheter og diverse Oslo-gater, og rollene utgjøres av unge skuespillere og flere debutanter – deriblant den krevende hovedrollen. Det har ikke vært til hinder for at «Etter lørdag» er en sterk fortelling, og som fungerer som en tankevekker og et innspill i debatten om en norsk samtykkelov.

Historien følger Klara på 22, en glad, ung voksen byjente som vitser om at det godt kan kalles en hobby å gå på byen. Hun er den sporty, morsomme overskuddspersonen i gjengen, og sier så klart ja til å være med på studentradioens nye påfunn. Hun og bestevenn og medprogramleder Mo har en datingpodkast, og skal teste ut et fiffig opplegg hvor den ene må gå på en date utvalgt av den andre.

Klara møter en fyr som ikke vet at han er med på et podkast-opplegg, og daten går greit til Klara tar med seg typen hjem til seg og det skjer mer enn Klara er forberedt på. Grenser brytes, og Klara sitter igjen med en veldig dårlig følelse. Hun vil ikke ta det som skjedde inn over seg, så hun flykter til vennegjengen Lotte og Mo i det gamle kollektivet. Og oppfører hun seg rart, er det fordi hun er fyllesjuk, sier hun.

At vennene vil vite hvordan daten gikk – og at hun i tillegg forventes å snakke om den på podkasten gjør ting verre. At hun kan være utsatt for et overgrep, vil hun ikke innrømme for noen, aller minst for seg selv. Dette handler om hennes egen forventning til seg selv, men også mye om hva slags oppfatninger som rår i samfunnet rundt henne. Noe episodetitler som «Suck it up» også antyder. Hvem vil vel bli sett på som offer.

«Etter lørdag» bærer med seg et budskap som kan være en god motvekt for de unge serien er ment for, målgruppa som stadig blir servert holdninger av typen «sex og fylla er bare lættis» i trash- og party-realityserier av typen «Paradis Hotel» – stadig formidla av kyniske produksjonsselskap og TV-aktørene Discovery/TVNorge og MTG/Viaplay.

Det er ikke vanskelig å fatte serieskaper Liv Mari Ulla Mortensen ærend med «Etter lørdag», men historien er effektiv fordi den tyr til fortellergrep som fungerer. Selv om tematikken formidles i kort-format, med episoder fra fire til 12 minutters varighet. Og disse 20-og noe-folkas dialog er veldig «nå», hvor dialogen er ment å flyte naturlig, men hvor noen scener virker så improvisert at man skulle ønske noen leverte en hel setning og fullført tankerekke, en gang iblant.

Tross skravlinga: Klaras historie har nok nerve og substans til å være noe mye mer en bare en samling iscenesatte sekvenser. De kjappe episodene skaper en effektiv fortelling – ikke minst takket være det nesten konstant nære fokuset på hovedpersonen. Episodene slutter stille og rolig, uten å by på dramaformatets tradisjonelle cliffhangere. I stedet bidrar en dempet utfading til at historien får en stille, hverdagslig stemning, som er illevarslende, tematikken tatt i betraktning.

Klaras dårlige opplevelse vil ikke slippe taket i henne. Det gjør at hun begynner å utagere, miste kontroll når hun drikker, lyve og oppføre seg uvant. Etter hvert skjønner vennene at Klara sliter.

Litt vaklende er inngangen til serien også. Første episode er vag, overfladisk og litt krampekul, og kan lure en til å frykte at serien er en informasjonsvideo for skoleungdom laget av noen som prøver å være NRK P3. Det er ikke tilfelle, den forsiktige starten er ment å være sånn. Litt etter litt kommer et følbart menneskelig drama fram i takt med Klaras egen evne til å nærme seg det vanskelige, til sist er det en hudløs og overbevisende historie som har tatt form.

Klara er også en hovedperson det er lett å få empati for, takket være Darin Hagi, som gjør en overbevisende hovedrolle i et så nærgående drama som dette er. Så gjenstår det å så om det er nok til å stoppe synsernes «såpass må man tåle» på nettet for en stund.