Tv

TV-anmeldelse «Delete Me»: Vondt og innstendig om ungdommens råskap

«Delete Me» er ikke spesielt lystig og lættis. Denne ungdomsserien kan gi «Exit 2» kamp om tittelen årets norske sjokk-drama.

1 av 2

4

TV-serie

«Delete me»

Viaplay. Hele serien slippes 7. mars

Å være ung er for jævlig, og det har ikke blitt noe lettere for en oppvoksende generasjon i en digital tidsalder. Det forteller denne nye dramaserien for ungdom, som kommer med et voksent budskap, og som har en rekke unge åpenbare skuespillertalenter i hovedrollene og i biroller. Historien handler om hva som kan skje når en ungjente følger sine egne lyster, og som i neste øyeblikk får sin mest private stund lagt ut på nettet. Og prisen hun må betale når fellesskapet rundt henne reagerer som en moralistisk lynsjemobb, når de værer noe pikanteri de kan samle seg om.

Dette handler om Marion, en sympatisk jente og russ med planer for framtida, en ung person under ekstremt press og få muligheter til å gjøre noe med. Etter videregående venter et mulig stipend og skoleår i Miami på henne. bare hun og bestevenninna Marit klarer å hevde seg på synkronsvømmerlaget deres Marion er lett å like. Dermed gjør hvert hviskende «send den til meg a!» ekstra inntrykk også.

Ja, de to jentene i fokus heter Marit og Marion, så det er lett å ane en M2M-referanse her, men det har lite med historien å gjøre. De er to håpefulle søte 19-åringer, godt spilt av de Amalia Holm og Thea Sofie Loch Næss, som begge er midt i 20-åra. En like troverdig russegutt er ikke den mest kjente skuespilleren her – Axel Bøyum fra «Heimebane», som kan gjøre lite med at han framstår som for voksen til å gjøre en karakter som dette, russedress og pannebånd til tross.

Marion og Marit, synkronsvømmerduoen som har vært venninner siden barndommen. Foto: Bastian Fjeld/Viaplay

Dette er også den første dramaserien i TV-historien som foregår i et synkronsvømmermiljø, noe som også tilfører et snev av originalitet, men det kommer i bakgrunnen for den egentlige historien.

Alt kan rakne for Marion når noen lekker sexvideoen med henne på skolens Facebook-side. Siden hun er en populære jente, med på den kuleste russebussen, sprer videoen seg lynraskt på skolen og i nærmiljøet, og på diverse ungjente-pornosider på nettet. Hva dette kan koste Marion får vi fortalt alt i første episode, før sammenhenger, hendelser og personer presenteres i sekvenser som hopper fram og tilbake i ett sett, og i et frenetisk tempo.

Historien skifter tid så ofte at avsnittene er utstyrt med egne plakater som dukker opp og informerer om når det vi skal få se faktisk har foregått. Dette går fortere unna enn i en musikkvideo – og for så vidt i samme lys, klipp og lydvolum. Tempoet skal nok formidle og forsterke kaoset som Marion befinner seg, og dt er et brukbart eksperiment, men den kjappe klippen kan også føre til at den menneskelige siden av dramaet drukner i kule grep. Og prisen blir at det menneskelige ødelandet vi befinner oss i suser litt for kjapt forbi, så vi ikke rekker å kjenne på om dette kan være like helsvart som amerikanske «Euphoria» eller forstyrrende sårt som overgrepshistorien i engelske «I May Destroy You».

Likevel er det lett å føle på marerittet Marion befinner seg i, panikken hun føler når hun innser at dette ikke vil «gå over av seg selv», som Marit sier. Hun trakasseres og trues på mobilen av ukjente, oppsøkes på jobben av ubehagelige grisemenn som har funnet henne. På skolen har hun falt ned fra popularitetsstigen, er utfryst og latterliggjort, kalles slut, «Marion-sandwichen», «felles» og «hore» av kjipe unggutter ikke er oppvakte nok til å vite hva sextrakassering kan føre til. Samtidig er venninnene hakket verre, ondskapsfulle, kalde og hånende, og kaster henne ut av russebussen. Alt sammen fører til problemer med drømmegutten Christian (Axel Bøyum) også.

Axel Bøyum («Øyevitne», «Heimebane», «Heksejakt») spiller Marions drømmegutt Christian. Foto: Bastian Fjeld/Viaplay

De eneste Marion har å lene seg på er Marit, og hackeren Fanny (svenske Happy Jankell), en datakyndig einstøing som er ubehagelig godt kjent i de mørke avkrokene av internett. Internettskjebnen Fanny tilfører dramaet mer av den vonde følelsen.

Avnittenes titler forteller litt om hva hovedpersonen går gjennom – «Sviket», «Tapt kjærlighet», «Alt håp er ute». Videoen med henne på spilles av igjen og igjen og igjen, av elever i alle aldre på skolen og i nærmiljøet, og spredningen på pornosites gjør at hun får en ekstrem pågang av mobbere, pervoer og kjipe plageånder – på skolen, jobben, på mobilen.

Det er dette som er det mest sjokkartede ved «Delete Me» – og den totale mangelen på empati, selvinnsikt eller evne til å tenke konsekvens ungdommen viser, IRL som på nettet. De er en umoden selfie-sentrert mobb som stempler og fordømmer uten omsvøp, de utgjør en ubarmhjertig, farlig og mektig flokk. Til sammenligning blir alle scenene av ungdom som fester i ren orgiestil stående som mer obligatoriske ungdomsserie-innslag, som vi har sett mange ganger. Selv om vi får inntrykk av at sexdop er den nye pilsen, og at denne russens festvaner forteller oss hvorfor forskerne finner økte kokainspor i Oslo-kloakken når det nærmer seg mai.

Se andre serier? Vi har oversikten over det på Netflix og de andre: De beste seriene på Netflix

Marions historie gjør også inntrykk all den tid serieskaper Marie Kristiansen har basert den på samtaler hun har gjort med folk som har opplevd å bli utlevert på nettet på denne måten. Vi blir også fortalt vite at jenter som må stå i dette stort sett er overlatt til seg selv, all den tid politiet sier seg maktesløse i slike saker. Men selv ungdomsdrama trenger en skikkelig slutt, og det er ikke helt lett å tro på den vrien som historien byr på før det setters punktim. Ambisjonen er kanskje å si noe om at vi lever i en syk, syk verden, eller holde en liten dør åpen for en sesong to. Resultatet er uansett at siste akt ender i noe av et antiklimaks.