Tv

TV-anmeldelse «Maxitaxi Driver»: Sex, løgn og potetringer

Steinar Sagen byr på en sympatisk og morsom serie om ensomme Jan Egil, taxisjåføren som tar styringa over eget liv.

4

TV-DRAMA

«Maxitaxi Driver»

Kommer på NRK TV 4. februar, og på NRK1 13. februar.

Han står alltid på tomgang, den evig single og middelaldrende taxisjåføren Jan Egil, enten han er i bilen eller hjemme i kjellerstua. Det konstaterer den invaderende mora hans, og hun tar ikke feil. Det vet Jan Egil selv også, en junk food- og pornoavhengig mann uten selvtillit, uten dame, uten draget og dreisen på noe som helst.


Les også: Tyske Daniela Krien har egne forslag om hva menn kan brukes til: Bokanmeldelse Daniela Krien «Kjærlighet i nødsfall»

Steinar Sagen har skapt og skrevet historien om Jan Egil Svendsen, som til sist får nok og blir rebellen i kjellerleiligheten sin, med Erlend Loe som passasjer. Sammen har de laget en tidvis elegant historie full av morsomme replikker og absurde situasjoner, presise skildringer av mennesketyper og av menneskelige behov. Og selv om Jan Egil er vår tids mest takknemlige skyteskive for komiske ydmykelser – norsk middelaldrende hvit gubbe uten dametekke, uten sosialt liv og som til og med bor i kjellerstua i barndomshjemmet, har de ikke skapt en ulikandes incel-mann og et nett-troll av denne taxi-kjørende mann.

Selv om han har nok av opplevelser som kunne ham gjort til en bitter, hatende type. Moren hans viser ham null respekt, kundene i baksetet er ufordragelige, og de andre i samtalegruppa mot pornoavhengighet bare ler når han snakker om kjærligheten. Samtidig vet hun knapt at han eksisterer, dama som gir ham et snev av håp om at livet kan by på noe annet: Nadia, som jobber i luka på en drive in-McDonald’s, og som han prøver å få kontakt med når han bestiller sin faste porsjon fett, sukker og tomme karbohydrater. Dette er sårt, ja.

Jan Egil er en stusselig mann, men ganske normal, og rimelig sympatisk sammenlignet med de han går i terapi med. De avfeier protestene hans mot at alt skal handle om sex, ber han glemme drømmen om damer og samliv og heller bare ta seg en ronk. Disse terapimøtene byr på de mest skarpslipte scenene i serien, og er direkte i tonen. Det er her Jan Egil skryter på seg Nadia, og må ta konsekvensen av bløffen. Han må legge an på Nadia i luka, et framstøt så hjelpeløst og beklemmende at man blir redd for at NRK har investert i enda en komiserie i den utsvetta «The Office»-genren. Det er heldigvis ikke tilfelle. Den klamme famlinge hans ender like fullt i panikk, og at Jan Egil rygger ned kvinnen i sitt liv. Snart er Jan Egil redd for å miste løyvet, bli tatt i en rekke veldig dårlige hvite løgner, og en historie som inkluderer politiet, Nadias kokainoppskrudde ekstype, en grevling, en gammel bekjent av faren og en selvmordsbomber.

Her finner du flere gode TV-serier på mange strømmere: De beste seriene på Netflix

Til sist får Jan Egil nok av alt, og bytter ut potetskruene med paprikasmak med balltreet. I seriens mest åpenbare referanse til filmhistorien står han der, en bredbeint rebell i kjellerleiligheten sin, og spør om det er han du snakker til. Dette er maxitaxi-versjonen av Travis Bickle fra Scorseses og Robert de Niros klassiker, kanskje med et snev av Fantonald. Og selv om dette høres sprøtt ut, er ikke serien oppkjørt crazykomedie. Humoren søker heller det absurde i det alminnelige og gjenkjennelige.

Noen karaktererer framstår riktignok som litt for geara, og et par tråder i historien er så tynne at de nesten ryker av før historien er over. Men alt i alt er «Maxitaxi Driver» en småsøt, småfrekk og menneskelig historie, formidla med balanse og empati av en serieskaper med noe på hjerte.

Det handler om ensomheten. Den er tung for mange i storsamfunnet og den sliter på flere enn Jan Egil. Moren hans er ensom. Nadias kokainsniffende eks Marko føler på savn og ensomhet. Pornosurferne Jan Egil omgås fyller ensomheten på sitt vis og politietterforsker Wilma prøver å rømme fra tunge tanker på jobben. Hun skal ha Jan Egil arrestert for enhver pris. Wilma liver opp dramaet skikkelig, for hun sier hva hun vil til hvem som helst, og bruker som unnskyldning at hun kanskje har Aspergers.

De trønderske tiradene hennes kommer så det gnistrer, og enten de står i manus eller er Trine Wiggens frie improvisasjon er de til å bli imponert. Det mer politifaglige arbeidet hennes er derimot veldig enkelt framstilt.

Historien om den norske selvmordsbomberen raver over i det corny. Og det er som Homer Simpson en gang (nesten) sa det: Virkelighetsorientert komedie som dette, er morsomst når den virker føles sann. De enkle løsningene her og der forteller at manusjobbinga har handlet mer om den gode replikken, om komisk timing og mål om å lage treffsikker humor av et mellommenneskelig drama. At NRK har satt premieredato på NRK1 til seint lørdag kveld sier sitt; dette er ikke komiserien for det tradisjonelle lineær-TV-publikum. «Maxitaxi Driver» er humor for de som har vokst opp med «Radioresepsjonen», og som fråtser serier på nett.