Tv

TV-anmeldelse «The Stand»: Influensa-horror fra Stephen King

«The Stand» har blitt mer aktuell enn noen kunne se for seg. Likevel er denne mørke fantasyserien om en dødelig pandemi veldig lite skremmende.

Dagsavisen anmelder

4

TV-DRAMA

«The Stand»

HBO Nordic, premiere 17. desember

Verden ligger øde og forlatt i «The Stand», og det er den apokalyptiske dimensjonen ved et nytt og ukjent virus som gjør at denne mørke fantasyserien unngår å føles spekulativ, realistisk eller for ubehagelig til å oppleve den som noe annet enn den er: en klassisk Stephen King-historie som tilfeldighetene ville ha det til akkurat hadde avsluttet innspilling da koronapandemien var et faktum i mars.

«The Stand» er også mer av en overnaturlig horrorhistorie om kampen mellom det gode og det onde, men som blir en for ujevn og forutsigbar forestilling til å sette skrekken i en. Selv den mørkeste fantasyhistorie blekner mot det 2020 vi har opplevd. Selv om serien byr på nok av scener av sykdom, overfylte sykehus og massegraver.

Anslaget gjør mest inntrykk. I det ene øyeblikket sitter intetanende folk og aner fred og ingen fare. De nyter septembersola og utsikten i altfor store grupper, og enser ikke den ene og andre som hoster eller nyser. På radioen sier de noe om at influensaen jaggu er kommet tidlig i år. I neste øyeblikk er gater og veier øde, byene tomme, men det er ikke fordi folk har gått i frivillig isolat innendørs.

Les også: TV-anmeldelse: «Raised By Wolves»: Tungsindig romodyssé (+)

Stillheten skyldes dette viruset som har tatt livet av 99 prosent av menneskeheten. Storbyene er tømt for folk, anarkiet råder og de som har overlevd prøver å finne mening og å klare seg som best. Historien følger fem personer, som alle blir oppsøkt av en Mother Abagail (Whoopie Goldberg) i drømme. De får beskjed om å komme seg til henne i Colorado, og vi følger noen av dem på veien gjennom et amerikansk ødeland – byer, forsteder og veldige landskap. Overalt råder den store stillheten, og som etterlater ingen tvil om her er det apokalypsen som gjelder.

Hvorfor de fem må reise til Colorado, får de ikke beskjed om, men bak dem lurer en ondskapsfull kjekkas framtoning i form av Alexander Skarsgård. Han er Randall Flagg, en åpenbart skummel fyr som føler seg så allmektig at han ikke bryr seg om å skjule sine hensikter når han forsøker å friste folk over på sin side. Dette er Dark Man, forteller Mother Abagail, og han utgjør en trussel mot den gjenværende menneskeheten. Hun trenger de fem for å ta opp kampen mot den mektige ondskapen hans.

«The Stand» er klassisk Stephen King i den forstand at serien er basert på en hans bestselgere fra 1978, nå med en ny slutt skrevet av forfatteren sev. TV-versjonen er også tro mot Kings forfatterskap i den forstand at den tar seg god tid med å tegne plott, introdusere karakterer, og sakte, men sikkert skape forvissing om at her venter det de gode hovedpersonene noe skjebneaktig avgjørende til sist. De fem har opplevd å miste alle, og takler savn, forvirring og farlige situasjoner i en zomebie-løs «The Walking Dead»-verden før de finner veien til samlingspunktet i Boulder, Colorado.

Les også: Anmeldelse «Den største forbrytelsen»: Skildrer det norske holocaust med nøktern grusomhet (+)

Blant dem er Stu fra Texas, et leder mot sin vilje, spilt av James Marsden («X-men»), her er New York-musikeren Larry Underwood (Jovan Adepo). Greg Kinnear spiller den laidbacke kunstneren Glen, en maler som har laget bilder av den gravide Frannie lenge før de har møttes. Unge Frannie har fått hjelp av Harold, som er ulykkelig forelska i henne og som takler dårlig at Frannie på ingen måte deler hans Adam og Eva-drømmer.

På samme tid som Randall Flagg finner sine disipler, begynner det å gå opp for våre helter at de trenger å finne ut hva som rører seg ute i det folketomme landskapet og sender noen ut igjen i det store uvisse. Her bygger det seg opp til oppgjør, og karaktertergningene er ikke mer vanskelig at man skjønner hvem som vil stille på rett og gal side i kampen som venter. «The Stand» er først og fremst en klassisk horror, ikke ute etter å utfordre konvensjoner. Dermed er det nok ingen overraskelse, men ferden mot et oppgjør som nok vil ha bibelske proposjoner er akkurat underholdende nok.

Anmeldelsen er basert på fire episoder.

Les også: «Hjem til jul»-regissøren: – Netflix gir store muligheter