3
TV-DRAMA
«Grenseland»
TV 2
Premiere i kveld
Serien følger en politimann, godt spilt av Tobias Santelmann. Det er på høy tid han har hovedrollen i en norsk serie. Han er Nikolai, den empatiske, dyktige og uredde politimannen som havner i klemma på mange måter – altså i et grenseland.
Niko reiser til hjembygda Tista og familien en tur - sendt unna noe bråk på jobben i Oslo, hvor han har arrestert en kollega.
Broren er lokalpoliti i småbyen Tista ved grensa til Sverige. Han virker litt unnvikende og merkelig. Det er også litt rart at ungene hans heier på Wolverhampton, men det er annen sak. Niko får ikke slappe av veldig lenge. Allerede første natta hjemme blir det begått drap. Det fører til at Niko må bli i bygda. Det er da han havner i skvis, og må ta valg som drar ham stadig lenger inn i vanskeligheter.
At han får hjelp av Kripos-etterforskeren Anniken fra Oslo, er ikke nødvendigvis en fordel. Ellen Dorrit Petersens karakter er tilsynelatende alltid korrekt, skarp og på vakt. Nesten en Terminator 3 i framtoning, eller en TV-polititype helt etter den norske dramahåndboka, mer klisjé og endimensjonal enn det går an å tro på. Det er ingen unnskyldning at hun skal være en konstant trussel for vår helt.
Niko havner stadig i pressede situasjoner, og han må bare holde maska og takle alt som tårner seg opp. Santelmanns jobb er å gjøre gode miner til slett spill i ett sett, i den grad at det er rart han ikke får krampe i kjeven.
Komplikasjonene skal ingen ende ta, men det gjør historien mer hektisk enn spennende, og overdramatisk og konstruert heller enn gripende. En årsak til det er at alt dette kaoset oppstår før vi har rukket å bli skikkelig kjent med hovedpersonen selv – og med familien hans. Det er ikke lett å føle noe for karakterer man ikke har fått en relasjon til.
Til sammenligning var det lettere å bli berørt av «Bloodline», denne seriens amerikanske fetter. Også den handlet om en politimann i klemma, familiebånd og vanskelige valg.
I Tista suser intrigene i berg- og dalbane-kurver uten at man kjenner det noe sted.
Dette er en stor produksjon og en velstøpt thriller, men grepene er velkjente og tilfører ikke genren noe nytt. Serien blir litt ordinær, all den tid dagens norske drama strekker seg etter det originale og særegne («Okkupert», «Valkyrien», «Skam», «Monster»).
Når det er sagt – karakteren Niko tegnes bedre ut etter hvert. Vi får vite at han befinner seg i grenseland på flere måter, ikke bare i betydning moralske dilemma og i en småby ved grensa til Sverige.
I andre og tredje episode får vi tilbakeblikk som gir bakgrunn for alt trøbbelet i Tista. Historien fortjener den oppklaringen, men vi har nok sett mye som ligner før.
Senere i historien skal Nikolais nemesis, politimannen i Oslo han prøver å få dømt for korrupsjon og drap, få en stor rolle å spille også. Dermed ligger det an til mer høyspent drama, formidlet av Nikos sammenbitte ansikt, også etter episode fire.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Serien er regissert av Gunnar Vikene, Rune Denstad Langlo og Bård Fjulsrud, en trio som har laget en visuelt sett tøff og tett produksjon. Mye foregår i svarte skauen om natta, ikke akkurat forhold det er lettest å gjøre opptak under. I så måte er serien helt på nivå med NRK-suksessen «Øyevitne».
Noen skuespillere gir Santelmann konkurranse om tittelen «Grenseland»s beste skuespiller – de med karakterer som byr på liv og dybde.
Eivind Sander er skikkelig bra som Josef, rikmannssønn og narkodømt sambygding som prøver å bli godtatt i lokalsamfunnet. Tilsynelatende.
En annen som kommer ut av skjermen, og ikke snakker antydning til radioteaternorsk, er Bjørn Skagestad i rollen som far til Niko og Lars. Han er tidligere lensmann i bygda. I lange tider blir han bare snakket om, ikke presentert, noe som skaper en mystisk aura rundt mannen. Dette grepet virker. Og det at ungene til Nikos politibror Lars heier på Wolverhampton, viser at produksjonen er laget med overskudd av ideer.
Men så åndeløst spennende som «Grenseland» gjerne vil være, det klarer den ikke.
Anmeldelsen er basert på fire episoder.