5
TEATER
«Tung tids tale»
Av Olaug Nilssen
Regi: Marit Moum Aune
Scenografi: Even Børsum
Lyddesign: Nils Wingerei
Lysdesign: Ola Bråten
Med: Jon Beliklie Devik, Siren Jørgensen, Marianne Krogh, Julie Moe Sandø
Riksteatret
Olaug Nilssen slo inn mange viktige dører med sin korte men klare roman «Tung tids tale» i fjor høst. I denne biografiske skjønnlitterære fortellingen om hvordan det er å være mor til en gutt som i de første barneårene utvikler sterk autisme, legges det ikke papp imellom i beskrivelsene av sinnet og fortvilelsen situasjonen medfører. Det skorter heller ikke på implisitt kritikk av helsevesen og velferdsordninger. En virkelighetsbasert roman med en reell nytteverdi, der altså. Endelig. Så fikk da Nilssen også en velfortjent Bragepris for boken, og ikke overraskende er den blitt teater nå i høst.
Regissør Marit Moum Aune står for sceneversjonen av romanen. Moum Aune har laget teater av Nilssens romaner før, og det med vekslende hell. Hun skaper ofte overskuddsfylte og vitale forestillinger, og om hennes stil ville kle den mer ordknappe poetiske tonen i «Tung tids tale» har selvsagt vært et spørsmål. Men det viser seg å fungere. Veldig godt, til og med. Aunes mange kreative og energiske innfall løfter den alvorlige teksten og bidrar med en hel del elementer man ikke visste at man savnet i boken.
Dette skrev Dagsavisen om romanen «Tung tids tale»: Klar og sterk tale
De fire skuespillerne Julie Moe Sandø, Siren Jørgensen, Jon Bleiklie Devik og Marianne Krogh veksler alle mellom rollene som Olaug, sønnen Daniel, helsevesen og byråkrater. At Olaug får fire forskjellige ansikter gjennom fortellingen, bidrar til å belyse hennes ulike sinnsstemninger. Grepet gjør også at hun på scenen kan snakke med seg selv med fire ulike stemmer, og dette skaper liv og dynamikk samt en dypere forståelse av teksten. Og man får den klassiske følelsen av at når det står på som verst i livet, kjennes det ikke alltid nok å være bare en person. Man skulle gjerne kommet i flere utgaver for å takle det hele. Av de ulike tolkningene som gjøres av Daniel, må Julie Moe Sandøs trekkes frem. Hun gjør en formidabel jobb i en krevende og lang scene der Jon Beliklie Devik er Olaug som skal sette på sønnen gummistøvler. For den som har sett og opplevd et autistisk barn som går helt i lås, er Sandøs kroppsspråk, lyder og fakter svært gjenkjennelige. Og generelt er visualiseringen av Daniel i denne forestillingen et element som løfter den emosjonelle biten av fortellingen et hakk over det vi får i romanen.
Les også: – Senest i går snakket jeg til en forsamling av vernepleiere
En styrke ved denne forestillingen er at den i så stor grad tiltaler sansene. Musikkvalgene spenner fra «Clair de Lune» av Debussy til «Mjød» av Kvelertak, mens det enkle men spennende scenerommet fylles av rekvisitter i klare, klare farger; blått, gult, rødt, grønt. En streng av lys i vekslende farger omgir scenegulvet, mens rommet endres i takt med sinnsstemninger og vendinger i handlingen. Å få høre lydopptak av den virkelige Daniel før autismen, der han synger klokkeklart, gjør også sterkt inntrykk. At syn og hørsel hele tiden trigges ganske markant, åpner opp for et nytt rom i fortellingen, et sted med enda mer følelse enn romanen bidrar med.
Les også: Tar «Tung tids tale» til teatret
Iscenesatte suksessromaner er blitt en gjenganger i teaterrepertoarene nå. Hver sesong kommer en eller flere nye romaner til scenen. Ofte kan slike forestillinger oppleves mer som en hyllest til romanen og en surfing på suksessbølgen, fremfor et ektefølt ønske om å lage virkelig godt teater. Med Marit Moum Aunes versjon av «Tung tids tale» får vi imidlertid en helstøpt og kreativ teaterversjon som berører på en litt annen, og kanskje bedre, måte en romanen.
«Tung tids tale» forblir tross alle de finurlige grepene som er gjort, en veldig alvorlig fortelling. Tyngden er både fortellingens pluss og lille minus. Det er ikke så mange lyspunkter i romanen eller teaterforestillingen, og når forestillingen går mot slutten, kjenner jeg på en slags ubehagelig matthet. Kanskje ville jeg vært den foruten, men da måtte jeg vel også ha sett en helt annen forestilling.
Les også: Dette kan du glede deg til på Oslos teaterscener i høst (Dagsavisen+)