Kultur

Trude Marstein: – Jeg må våge å la personene være usympatiske

– Jeg skriver mye om menneskelige svakheter og selvbedrag, sier bokaktuelle Trude Marstein.

Det er brennhet sommer i Oslo. Trude Marstein har tatt en pause fra hytteferien for å snakke om sin nye bok, «Så mye hadde jeg».

– Jeg trenger den rette balansen mellom nærhet og distanse for at personene jeg skriver om skal bli virkelige mennesker, sier forfatteren.

Som ikke vil trenge seg på leseren heller.

– Jeg er opptatt av at det ikke skal ligge noen føringer i teksten, at det aldri skal være mulig å avlese hva jeg mener om personene. Jeg ønsker å komme helt vekk som forfatter, men samtidig være så nære at personene gjør inntrykk og er relevante for leseren, sier Marstein, som ikke vet på forhånd hva en ny bok skal handle om når hun setter seg ned for å skrive.

– Det er umulig å si på forhånd hva det vil bli. Jeg kan ha noen vage ideer om en struktur eller en person, men vet at det blir noe helt annet enn det jeg begynte med.

Anmeldelse av «Så mye hadde jeg»: Begjær og tørt brød (+)

Spenner over 45 år

I «Så mye hadde jeg», følger vi hovedpersonen Monika over en periode på 45 år. Første gang vi møter henne, er sommeren 1973. Monika er 13 år, og har sommerferie. Vi møter hennes to søsken, Elise og Kristin, foreldrene, tanta Liv og fetteren Halvor. Monika reflekterer at «En gang skal alt dette tilhøre en annen tid, jeg skal flytte langt vekk, kanskje vil jeg ikke engang ønske å komme på besøk».

Neste kapittel tar oss med til september 1980, Monika er 20 år og student, og hennes første kjæreste har akkurat gjort det slutt. Og slik fortsetter det. Hvert kapittel i boka viser oss Monika i en ny livsfase, i et nytt forhold, i en ny jobb. Kjærester kommer og går, forholdet til elskeren avsluttes og tas opp igjen, Monika hopper av hovedfaget og jobber som lærer, før hun blir tekstforfatter i et reklamebyrå. Hun får datteren Maiken. Som leser blir man slått av Monikas rastløshet og vilje til å ofre alt hun har til fordel for noe nytt. Er Monika en representant for vår tid, med sin jakt på det perfekte?

– I praksis er hun kanskje det, men jeg tror ikke det er slik hun tenker. Hun lengter kanskje alltid etter noe hun ikke har. Samtidig er Monika en person som har det bra i nået, det er ikke slik at hun straks blir utilfreds. Mye skyldes en manglende evne til å holde fast ved og jobbe med noe, mer enn at hun bevisst velger bort noe og i stedet velger noe annet. De menneskene som treffer på Monika på et bestemt tidspunkt i livet vil ikke oppfatte henne som vaklende, slik som leseren, som kan følge henne over tid.

Les også: Stadig flere unge blir naturister (+)

Vil ikke dømme

Marstein vil verken forsvare eller dømme personenes handlinger.

– Jeg må alltid forstå valgene Monika gjør, selv om det ikke betyr at jeg går god for dem. Jeg er opptatt av å være fristilt som forfatter, jeg verken dømmer eller forsvarer, sier hun.

Det gjelder også Monika.

– Monika er egosentrisk, hensynsløs og usympatisk – men hun er ikke bare det. Hun har mye skyldfølelse og ansvarsfølelse som hun riktignok ikke gjør så mye med. Hun er sammensatt av både positive og negative egenskaper.

Marstein tar ikke på personene med silkehansker, personene er gjerne fulle av feil og mangler.

– Jeg skriver mye om menneskelige svakheter og selvbedrag, men jeg er ikke opptatt av å latterliggjøre dem, men tar dem på alvor – selv om jeg utstiller dem litt, understreker hun.

– Jeg må våge å la personene være usympatiske. Jeg har ikke falt for fristelsen til å sette Monika i et bedre liv eller redde henne.

Marstein er med andre ord ikke den typen forfatter som idealiserer egne romanfigurer.

– Nei, når jeg leser sånne bøker, så mister jeg fort interessen, sier hun.

Som forfatter liker hun å pushe personene sine.

– Jeg liker å skrive om helt vanlige mennesker som presses mot noen grenser.

Les også: Reiser i tid i sin egen garasje (+)

Dårlig samvittighet

Hender det at hun blir oppgitt over egne personer?

– Jeg har empati med egne personer og kan kjenne sorg over valget de tar, sier Marstein og kommer med en innrømmelse:

– Jeg har vært innom latterlige følelser som dårlig samvittighet for at jeg ikke har framstilt dem mer sympatisk, ler hun.

I den klassiske dannelsesromanen går hovedpersonen gjennom en utvikling og kommer til en erkjennelse, som et klokere menneske. Slik er det ikke i Trude Marsteins bøker.

– I mine bøker er det heller snakk om små erkjennelser som det ikke kommer så mye ut av, og som ikke varer lenge, sier Marstein, og mener det er akkurat slik livet er.

– Livet er ikke en stor bølge, men mange småbølger. Det består av mange bunner, mange små happy-endinger, og så gjentar det seg. Det er ikke ett høydepunkt og en nedtur, eller omvendt.

Lettere å skrive om menn

I Marsteins forrige bok, «Hjem til meg», var hovedpersonen den notorisk utro Ove, som heller ikke lærte påfallende mye i løpet av boka. Da hun begynte å skrive på «Så mye hadde jeg», var det rett før hovedpersonen Monika ble en mann.

– I begynnelsen var Monika en mann, så gjorde jeg henne om til kvinne, før hun holdt på å bli mann igjen. Jeg skrev opprinnelig om en bror og en søster, men til slutt endte jeg opp med å slå de to sammen til en person, som altså ble Monika.

Marstein synes det ofte kan være lettere å skrive om en mann enn en kvinne.

– I utgangspunktet kan det være like vanskelig å leve seg inn i fremmed fiktiv mann som en kvinne. Men når jeg skriver om en mann, får jeg distansen gratis. Jeg får en gratis fremmedhet som er veldig fruktbar.

Liker ikke å dikte

Å dikte opp persongalleriet beskriver hun som den mest krevende delen av å skrive.

– Min menneskeinnsikt er veldig gjennomsnittlig, hevder hun.

– Jeg bruker det vi alle vet.

– Det tar meg enormt mye tid å drive det fram, det faller meg ikke lett i det hele tatt. Det å dikte opp er på en måte det jeg liker minst ved forfattervirksomheten. For meg handler det om å komme til det punktet at personene er helt fristilt. De er seg selv og kommer ikke fra meg eller noen jeg kjenner. Teksten er ikke lenger noe som tilhører meg. Da er det bare gøy og lystbetont.

Mer fra Dagsavisen