Trosser dårlige kunsttider

UTSTILLING

«Kunsthåndverk 2016»

Hydrogenfabrikken og Østfold kunstsenter

Fredrikstad, til 16. oktober

FREDRIKSTAD (Dagsavisen): Kommende helg er siste mulighet til å se både kunsthåndverkernes egen høstutstilling, «Kunsthåndverk 2016», og Kunstindustrimuseet før det stenger. Vanligvis kunne du kombinert de to tingene, fordi årsutstillingen har hatt Kunstindustrimuseet i Oslo som fast visningsarena. Men nå skal museet stenges frem til Nasjonalmuseet åpner på Vestbanen om fire år, og ledelsen har valgt å bruke den siste perioden til sin egen utstilling, «Japanomania». Vil du se begge deler blir det en travel helg, for skal du få sett «Kunsthåndverk 2016» må du dra til Fredrikstad. Der vises den på to arenaer, Hydrogenfabrikken og Østfold kunstsenter.

«Kunsthåndverk 2016» er blitt en riktig fin utstilling, og jeg anbefaler gjerne en tur til Fredrikstad. Det skyldes ikke minst kunstnerne som har svart på utfordringen om å lage noe spesielt for den flotte utstillingshallen i Hydrogenfabrikken. Der er det 15 meter under taket, og det er flere verk som utnytter hallens romslige dimensjoner. Spesielt fascinerende er Kiyoshi Yamamotos enormt lange tekstilarbeid. Han har gjort seg bemerket i miljøet noen år nå, men denne gangen overgår han seg selv. Ikke bare er «If I fall let me fall, even if I crash and burn» vakkert, men det er også interessant både teknisk (hele tekstilet er malt for hånd) og metodisk. Arbeidet er laget i samarbeid med kolleger/venner som alle er diagnostisert med fargeproblemer. Akkurat det er en opplysning som gir verket en ekstra dimensjon, nettopp fordi det er fargekombinasjonene som gjør det så sterkt.

Det er liten tvil om at det imponerende visningsrommet gir utstillingen en spesiell kvalitet. Jeg har opplevd andre utstillinger i Hydrogenfabrikken som nesten har druknet i rommet, men «Kunsthåndverk 2016» fyller det på en utmerket måte. Det skyldes ikke minst at flere utnytter hallens store dimensjoner. Gabriel Johann Kvendseth har hengt en stor stein i tre tau fra taket, og knutene på tauet får skulpturen til å balansere mellom fascinasjon og trussel: Tenk hva som skjer hvis knutene ikke holder?

Pia Antonsen Rognes utfordrer dimensjonene i Yamamotos arbeid med tekstiler som representerer et markant alternativ både teknisk og fargemessig. Hanne Øverland og Johanne Lund Ness fyller en veggnisje med en fascinerende skulptur bestående av avskårne bøker, noe som både er estetisk tilfredsstillende og etisk interessant. Kari Aasen brer seg utover gulvet med sine organiske former i porselen, et verk som imponerer gjennom mangfold, detaljrikdom og antall. Med sin spiralformede skulptur av standard garasjevinduer har Hilde A. Danielsen utstillingens mest teknisk utfordrende verk. «Endringsvindu» fascinerer både grunnet størrelse og konstruksjonsprinsipp, men først og fremst fordi den gir publikum en visuell utfordring.

Flere tekstile verk har store dimensjoner, som Inger Johanne Rasmussens sprekt pixelerte ullteppe og Anne-Gry Løland utbrente stofftrykk. Stort mer forskjellig kan ikke tekstil bli. Eller jo: Hanne Friis’ store «Mørke strukturer» er laget i syntetisk gummi, og det har så store dimensjoner at du kan gå inn i det som i en skog. Friis’ verk henger i Platehallen litt lenger ned i gaten. Hun deler den råe industrihallen med blant andre Gunvor Nervold Antonsen som blander tekstil og grovt skårne treskulpturer på en særegen måte.

De store verkene i Hydrogenfabrikken fyller rommet. Men de små kunstverkene kommer også til sin rett. Monteringen i den store hallen har en fin rytme og skaper soner for de intime opplevelsene. Der kan du se smykkekunst av internasjonal klasse, som Sigurd Brongers brosje «Bæreinstrument for Nautilus Belavensis», et vakkert skjell som er innkapslet i en finurlig konstruksjon av stål og gullforgylt messing. Andrea Muribø, Åse-Marit Thorbjørnsrud og Runa Vethal Stølen er også verdt å merke seg, mens Felieke van der Leest stikker av med humorprisen – som vanlig. Humoren er antagelig mer utilsiktet i Sigrid Espeliens «Bjørvikabyggeklosser for voksne», men både den grove nedskaleringen av Barcoderekkens arkitektur og det faktum at de er laget av leire fra byggeplassen gjør dette til et mangetydig verk.

I Østfold kunstsenter har juryen invitert fire kunstnere som utmerker seg innen kunsthåndverket på hvert sitt vis. Tyske Alexander Blank spiller på spenningen mellom kroppens hud og skjelettet. Elin Aasheim og Ingrid Askeland har laget en overdådig burlesk, keramisk installasjon som spiller ut fordommer om fyll og angst. Størst pris setter undertegnede på svensk-samiske Britta Marakatt-Labba. Hun viser varianter av den store, broderte installasjonen på Universitetet i Tromsø, og utvider med bearbeidede tekstiler som opprinnelig har vært i nazistenes tjeneste under andre verdenskrig.

«Kunsthåndverk 2016» har den samme utfordringen som Høstutstillingen i det at slike massemønstringer mangler retning og en klar idé. Men det finnes et stort publikum der ute som elsker det mangfoldet disse utstillingene stiller opp for oss. Og det er en kvalitet i seg selv at man kan få så mange ulike inntrykk på ett sted. Og jeg synes at kunsthåndverkernes årsutstilling gjennom år har vist at denne mønstringen holder et jevnt høyere nivå enn billedkunstnernes Høstutstillingen. Nøyaktig hvorfor det er slik har jeg ikke et enkelt svar på, men jeg tror noe av grunnen ligger i kunsthåndverkernes høye materialbevissthet og -kunnskap. Innenfor billedkunsten har teknikk og materialkunnskap lenge vært nedvurdert, noe som har resultert i en nonsjalanse overfor kunstverkets uttrykkskraft. Dette er heldigvis i ferd med å snu, ikke minst ved at mange billedkunstnere har begynt å interessere seg for og lære seg nye teknikker.

Det er en ulempe at et stort publikum ikke vil få sett utstillingen i Fredrikstad. Hadde «Kunsthåndverk 2016» vært vist på Kunstindustrimuseet i Oslo ville publikumstallet vært vesentlig høyere. Grunnen til det er mer mangfoldig enn forklaringen tidligere i denne teksten. Det er en ny uke, og du har kanskje glemt statsbudsjettet allerede? Men det er ikke uten betydning i denne sammenhengen. Ett av få lyspunkt i et traurig kulturbudsjett torsdag var en bevilgning på seks millioner til nettverket Norwegian Arts Abroad. Det er ikke mye penger fordelt på syv medlemmer, men kunsthåndverkernes utenlandssatsing Norwegian Crafts kom «best ut». De fikk den største økningen med hele 38,7 prosent. Ellers fikk ikke kunstfeltet gjennomslag for noen av sine ønsker.

Men hva skal vi med utenlandssatsing hvis vi ikke har kunstnere som kan produsere noe som er verdt å eksportere? Norwegian Crafts eies av fagorganisasjonen Norske Kunsthåndverkere, som også organiserer «Kunsthåndverk 2016». De har greid å bygge en slagkraftig organisasjon som gjerne samarbeider med andre fagfelt, for eksempel om utstillingen «Structure – Norwegian Contemporary Crafts and Design». Den ble en suksess under møbelmessen i Milano i april i år, og var et vesentlig bidrag til årets «Oslo Design Fair» tidligere i høst.

Inntektene du kan forvente som kunstner er latterlig lave. Derfor er også frafallet stort. De fleste kunstnere kan ikke leve av kunsten, men de jobber videre likevel. For de fleste er det noe de bare må gjøre, selv om gjennomsnittsinntekten er på 89 000 kroner. Kulturminister Linda Hofstad Helleland har ikke vist vilje til å gjøre noe med dette. Hverken hun eller hennes forgjenger Thorhild Widvey har vært villige til å bevilge de millionene Nasjonalmuseet har bedt om slik at museet kan opprettholde sin publikumsrettede virksomhet mens flytteprosessen går sin gang. Én av konsekvensene er at kunsthåndverkernes årsutstilling har mistet en viktig arena der de kunne møte publikum. Årets kulturbudsjett øker med en halv milliard, eller 3,65 prosent, men det utgjør kun 0,84 prosent av statsbudsjettet. Ettprosentmålet er en saga blott. Dette vitner om en nedbygging av kulturfeltet og eksponerer en offentlig fattigdom som gir dystre perspektiver for folkets mentale velvære. Heldigvis har kunstnerne arbeidsvilje og kreativ sprengkraft nok til å trosse de ubarmhjertige rammevilkårene og gi oss utstillinger av høy kvalitet, som «Kunsthåndverk 2016».