Silvia Avallone har skrevet romanene «Stål» og «Marina Bellezza», som tar pulsen på det syke italienske samfunnet. Hun tror på en kvinnerevolusjon i landet sitt. FOTO: MIMSY MØLLER

Tror på revolusjon i Italia

Glem turistidyllen. Silvia Avallone skriver fra et Italia nordmenn sjelden ser. Et Italia på felgen.

Fabrikkene er nedlagt, kjøpesentrene stengt. Ungdommen er arbeidsledig, de eldre resignert. Samtidig spyr hyperkommersielle TV-kanaler ut det ene konsepter mer glamorøst enn det neste, hvor nøkkelen til et par sekunders berømmelse alltid er å være pen, penere, penest. I hvert fall om man er ung. Og kvinne.

Velkommen til Italia utenfor turistkatalogen, det landet Silvia Avallone skriver om i romanene «Stål» og «Marina Bellizza», sistnevnte tilgjengelig på norsk nå.

–  Jeg skriver fordi jeg ønsker å påvirke Italia. Bruke sinnet mitt konstruktivt. Gi stemme til dem som selv mangler ord, kaste lys over mørklagte steder, starte debatter om sånt ingen snakker om. Bøker kan gjøre det, ikke minst i en tid hvor alt annet går så kjapt. Det romanen mangler av Twitters umiddelbarhet, tar den flerfold igjen i evnen til å forutse hendelser, eller analysere og bearbeide dem i ettertid, sier Silvia Avallone til Dagsavisen.

Samfunnskommentar

Kritikerbejublede «Stål» ble skrevet i 2008, kom på italiensk i 2010 og på norsk i 2013. Den handler om to tenåringsjenters vennskap i et traurig industristed nær turistperlen Elba. Om sex og skjønnhet som handelsvare, om industridød og narkotikabruk, hat og kjærlighet.

– Da jeg skrev «Stål», opplevde Italia stor arbeidsledighet og store sosiale problemer. Men utad snakket man kun i de samme gamle vendingene om de samme gamle temaene. Det vakre Italia, med sine vakre kvinner og så videre, bla bla bla. Da jeg kom med «Marina Bellezza» i 2012, hadde alt forandret seg. Plutselig snakket man ikke om annet enn problemer, i media og overalt ellers. Romanen min ble dermed en reaksjon på motløsheten som dominerte. Den peker på mulige veier ut av uføret. På ressursene i folket, sier Avallone.

Kjærlighet i krise

«Marina Bellezza» er en kjærlighetshistorie lagt til nedslitte småbygder ved foten av Alpene, der unge mennesker uten jobb eller fremtidsutsikter enten har flyktet til byene, eller nå er i ferd med å flytte hjem igjen, fordi røtter tross alt betyr noe. Den desillusjonerte dommersønnen Andrea drømmer om å ta over sin avdøde farfars primitive fjellgård.

Den smellvakre og talentfulle datteren av en fraværende gamblerfar og alkoholikermor, Marina, vil bli TV-stjerne. Etter flere års adskillelse krysses ungdomskjærestene Andrea og Miranas veier igjen.

– Jeg ville fortelle om kjærlighet i krisetid. Det er noe annet enn når alt er på stell. Når arbeidslivet er usikkert, økonomien er usikker, framtida er usikkert, når absolutt alt oppleves som flyktig og uhåndterlig, får kjærligheten desto større vekt og verdi. Det blir en følelse av at «de kan ta fra meg alt, men ikke den», sier Avallone.

Macho-Italia

I begge bøkene viser hun med like deler kjølig kløkt og brennende harme fram det ekstreme skjønnhetstyranniet kvinner, unge som gamle, utsettes for i hverdagen i Italia, på nær sagt alle arenaer. Særlig i media, som likevel framstår som unge kvinners eneste billett ut av miseren. Sangkonkurransen Mirana deltar i, heter – meget betegnende – «Askepott Rock».

– Italia i dag er et ekstremt macho samfunn, enda verre nå enn før den økonomiske krisen. Vold mot kvinner har økt så dramatisk at man har funnet opp et eget ord for kvinnedrap, der selv tenåringsgutter begår drapene.

Kvinnerevolusjon

Femti prosent av italienske kvinner arbeider ikke. De som gjør det, får dårligere lønn enn mennene. Gravide får oftest sparken.

– Velferdsstaten funker ikke i det hele tatt, så det faller på familien, i praksis kvinnene, å ta seg av syke og eldre. I tillegg kommer underholdningskulturen, hvor kvinnen kun tildeles rollen som vakkert blikkfang. Så vi trenger en ekte revolusjon. Overalt, på alle fronter, fra barnehagen via skolen, til arbeidsplasser og underholdningsindustrien.

Avallone gløder engasjert.

– Det holder ikke med et lite opprør, men en ekte, komplett omveltning. Det er ikke gjort på to-tre dager. Men jeg har trua. Klart jeg har trua! Italienske kvinner sitter ikke lenger stille og holder kjeft mens de aksepterer sin skjebne. De er på ingen måte passive, men driver Italia framover. De er i flertall på universitet, leser mer enn menn, innhenter kunnskapen som trengs. Vi har manglet gode kvinnelige rollemodeller i Italia. Men det kommer. Det må det, sier Avallone.

Som selv er en.

 

 

En hel generasjon uten håp

Europa i krise er temaet for fotoutstilling, debatt og foredrag i Oslo nå.

Hva innebærer det å være ung i Europa i dag? Det var utgangspunktet for fotodokumentaren Sea Change, hvor tretten fotografer fra hver sitt land har dokumentert hverdagen til en generasjon unge europeere over to år.

Et utvalg av de 2500 bildene stilles ut på Litteraturhuset i Oslo ut januar. Konferansen Sea Change innbefatter også samtaler og foredrag om ideen om Europa, om kapitalisme, demokrati, og politiske og økonomiske endringer.

Blant gjestene er den tyske sosiolgen Wolfgang Streeck, Syriza-guvernør Rena Dourou, politisk filosof Luuk van Middelaar, historiker Geert Mak, og en rekke av Sea Change-fotografene, som Pep Bonet, Tommy Ellingsen og Jocelyn Bain Hogg.