Theodor Kittelsens «Bergtrold» (1905) representerer den litt ubehagelige siden ved den folkelige fortellingen om de underjordiske.

Troll under lupen

Selv om vi nordmenn er vant til troll fra barnsbein av, rapporteres det om synkende kunnskap blant norske barn. For utlendinger er troll ekstremt eksotiske.

 

KUNST

«The lost museum – Department of Humans»

Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo

Til 5/11

Hva er det museene viser oss? Hva er det de holder skjult i magasinene? Som kjent er museenes samlinger mye større og mer omfattende enn det de til enhver tid har plass til å vise fram. Men i det valget utstillingene representerer ligger det en etisk og estetisk vurdering. Så hvordan er det – alt det vi ikke får se, representerer det aspekter ved samfunnet og historien vi (i betydning «det store vi») skammer oss over? Hva er det som blir liggende gjemt i magasinene fordi en modernistisk kulturforståelse dominerer hos dem som forvalter samlingene?

Nå som Nasjonalmuseet har stengt to av sine museumsbygninger og jobber med bevaring, pakking og flytting av samlingen før de skal åpne på Vestbanen i 2020, er dette høyst betimelige spørsmål. Hva velger de å vise i åpningsutstillingen og i den permanente presentasjonen av norsk kunst- og kulturhistorie? For eksempel ryktes det at samiske kunstnere lenge ikke var en del av planene for Nasjonalmuseets permanente presentasjon. De samme spørsmålene kan vi stille rundt gjenåpningen av Kode1 i Bergen, der avtroppende direktør Karin Hindsbo ble kritisert for å rette størst oppmerksomhet mot dronning Sonjas utstilling. Hva skjedde med presentasjonen av det tidligere Vestlandske kunstindustrimuseums rikholdige samling? Undertegnede mener at samlingspresentasjonen ikke holder mål.

Slike spørsmål er utgangspunktet for en interessant utstilling i prosjektet «Munchmuseet i bevegelse», som administreres av Kunsthall Oslo i Barcode-rekken på oppdrag fra Munchmuseet. I utstillingen «The lost museum – Department of Humans» kan du se resultatet når en nederlender slippes løs og dykker ned i norske museumssamlinger. Det er noen kjente «glansbilder» av eventyr, fjell og fjorder, men det som dominerer inntrykket er folkelige (historiske) fenomener og noen «uryddige» bilder av troll. Her får vi både glansbildene og avvikene, en herlig blanding av fotografier, antropologiske gjenstander, skoleplansjer og kunstverk.

Utstillingen er satt sammen av Charles Esche, direktør for Van Abbemuseum i Eindhoven og internasjonalt anerkjent kurator. Han skriver dette i katalogen: I utstillingen leter vi etter det «moderniteten har nedvurdert eller forkastet, deretter etter dens mørke side, de tingene den skammer seg over, og som kan gi oss et bedre innblikk i dens svakheter. Den viser fram hvordan mennesker forholder seg til tradisjoner og levesett, og hvordan dette kan bidra til andre syn på menneskets muligheter og behov. Den leter etter trossystemer som kanskje er usynlige for det moderne øyet.»

Esche skriver også: «Påstanden er at moderniteten er over, og at dette er bra for verden.» For selv om vi i Vesten fortsatt støtter oss til begreper som «opplysning», «rasjonalitet» og «demokrati», kan vi ikke fornekte at moderniteten har gitt oss fenomener som kolonialisme og kulturundertrykking, sosial splittelse og etnisk nasjonalisme, samt økologiske katastrofer forårsaket av vår overutnyttelse av naturressursene. Esches påstand er at alt dette er konsekvenser av moderne tenkesett.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er ikke vanskelig å si seg enig i det. Det interessante er hvilke fenomener fra det førmoderne samfunnet han velger å trekke fram. Og hvordan det han finner peker fram mot en alternativ retning for vår utvikling. Det er i dette møtet at utstillingen både seirer og svikter. Diskusjonen som ligger til grunn for utstillingen er utvilsomt interessant. Vi har tapt mye på veien, og nærhet til naturen og de livsprosessene vi er avhengige av ligger som ett av modernitetens slaktofre langs veien.

Når vi presenteres for en slik erkjennelse blir Olaf Kylgaardens fotografi av slaktingen av ei ku svært så symbolsk. For i det enkle bildet, der slakteren står med hevet øks klar til å slå kua i hodet, ligger også spiren til moderniteten. Bildet viser en grunnleggende humanisme i og med at kua er blindet og ved det at den blir bedøvet før den blir drept. Samtidig minner fotografiet oss også om behovet som vokste fram for å utvikle mer effektive metoder slik at vi kunne brødfø en voksende befolkning og dermed legge til rette for kunnskapsproduksjon som ytterligere utviklet samfunnet.

Det er i denne prosessen vi tråkket feil fordi vi ble så beruset av de mulighetene teknologiutviklingen ga oss. Spørsmålet vi må stille oss er om vi er i ferd med å gjøre de samme feilene på nytt, nå som datateknologien forandrer livene våre? Utstillingen har fått meg til å stille spørsmålet, men de sammenhengene den trekker fram gir ingen svar. Det kan kalles en svikt og et nederlag, men det trenger ikke være det.

Viktigst i denne sammenhengen er at «The lost museum – Department of Humans» presenterer attraktive bilder og fenomener som kan lokke publikum inn i utstillingen. Og når vi konfronteres med de tankene Esche presenterer i katalogen gir utstillingens innhold oss knagger å henge diskusjonen på. At det han fant i museenes gjemmer ikke representerer noe spesielt ubehagelig (i hvert fall ikke for denne betrakter) viser bare at vi her nord kanskje er mer vant til og er nærmere naturen og tradisjonen enn urbane mennesker fra sentrale deler av Europa? Det er også et spørsmål verdt en diskusjon.