Kultur

«Trilogien»: Unik, mørk og vakker Jon Fosse-dramatisering

Jon Fosses «Trilogien» veksler mellom det dypeste mørke og det lyseste håpefulle, med Gjertrud Jynge som praktfull omviser i sjelens innerste irrganger.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Trilogien»

Av Jon Fosse

Regi: Luk Perceval

Med Gjertrud Jynge, Madalena Sousa Helly-Hansen, Christian Ruud Kallum, Jon Bleiklie Devik, Julie Moe Sandø, Marianne Krogh

Det Norske Teatret

Les flere anmeldelser fra Fossefestivalen: «Leve hemmeleg»: Jon Fosse i fri flyt

Bøkene som utgjør Jon Fosses «Trilogien» føyer seg inn blant det vakreste som er skrevet vest for vannskillet. Sceneversjonen som også er hovedsatsingen i Den internasjonale Fossefestivalen på Det Norske Teatret er en tilsvarende vakker og kompromissløs svir av en fortelling, hvor teksten tar deg i hånden og fører deg lukt inn i et middelaldersk drama som rommer alt man kan drømme om. Det mumles og myrdes, elskes og savnes, og alt er nedskrevet i Ales’ altomsluttende minnevev der hun går rundt og gjenforteller sin egen historie, dens fortid og framtid gjennom flere slektsledd, alt basert på bøkene «Andvake», «Olavs draumar», «Kveldsvævd» (2007-2014). Gjertrud Jynges Ales er både gammel og ung, skjelvende og krokrygget, men i neste øyeblikk spenstig og fjærlett. Stemmen hennes like sømløst skiftende som et bergensk stormkast, monoton og samtidig breddfull av nyanser. Det er hennes gjenfortelling som utgjør navet i stykket mens de øvrige skuespillerne manifesterer seg som fysiske illustrasjoner til ordene, innimellom i voldsom kontrast til roen som preger ordenes dirrende meningsinnhold. Noen ganger er handlingene konkrete, andre ganger gis traumene et abstrakt uttrykk gjennom eksempelvis spastiske rystelser. Og som alltid hos Fosse, fanger ordet sterkere enn hendelsene i seg selv.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Fra Trilogien. Fra venstre: Madalena Sousa Helly-Hansen (Alida), Jon Bleiklie Devik, Gjertrud Jynge (Ales), Julie Moe Sandø, Christian Ruud Kallum (Asle) og Marianne Krogh. Foto: Erik Berg

Les også: Feirer seksti år med Fossefestival

Annette Kurz’ vakre tungsinn av en scenografi er et både tandert og monumentalt bilde på Bergen den gangen byen het Bjørgvin. Svart som bek i det hustrige regnet, med båtene liggende som i fjæra med kjølen opp og omsluttet av høsttåka. Båtene blir både hus, smau, skjenkestove og karrig vestlandslandskap for de to tilreisende, Asle og Alida (Christian Ruud Kallum og Madalena Sousa Helly-Hansen) som kommer til Bjørgvin for å finne husvære. De har kommet dit med båt, Alida skal føde når som helst og de desperate handlingene som har ført dem på avveie avler flere hendelser som de vil måtte betale for, hver på sitt vis. Hva Alida vet og ikke vet blir aldri uttalt, men når vi møter dem i andre akt har de byttet navn til Olav og Åsta, og det er som Olav Asle vender tilbake til åstedet og Bjørgvin, denne gangen for å selge fela og kjøpe ring. Om de ikke er gift, skal de i hvert fall se ut som de er gift. Men navnebyttet alene stagger ikke sannheten, og noen, som den plirende Gamlingen (Lasse Kolsrud), vet at Olav er Asle og at det er han som er dreperen.

Les også: «Måken»: De giftige trivialitetene

Tilbake sitter Alida med den vesle sønnen Sigvald, og tredje akten knytter det hele sammen i et skjebnefellesskap når hun av nød takker ja til tilbudet den eldre fiskeren Åsleik gir henne. Han forteller henne hva som skjedde med Asle, og vil at hun skal følge med han hjem tilbake til Dylgja, stedet hun og Asle rømte fra, og være tjenestejente for han. Hun får to barn med Åsleik, og Ales er den ene. Det er Ales som på slutten av livet, da hun er trøtt som etter en lang dag, «kveldsvævd» som Fosse kaller det, går rundt som i en nattsvart labyrint og undrer seg hvordan det var, for hun spurte jo aldri moren selv om hun har hørt litt av hvert om spelemannen Asle. Var han ond, hva visste moren?

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Gjertrud Jynge som Ales. Foto: Erik Berg

Les også: «Tante Ulrikkes vei»: Et lite stykke Norge

Hele tiden snus perspektivet i tråd med Fosses gjentagelser og får fram trilogiens utflytende grenser mellom godhet og ondskap, og hvor kjærligheten står seirende igjen selv når alt er på det mørkeste og den ene parten i tosomheten ikke lenger finnes andre steder enn i Alidas hjerte, eller som det heter hos Fosse:

«Alida tenkjer at ho og Asle framleis er kjerastar, dei er med kvarandre, han med henne, ho med han, ho i han, han i henne, tenkjer Alida og ho ser utover mot havet og på himmelen der ser ho Asle, ho ser at himmelen er Asle, og ho merkar vinden, og vinden er Asle, han er der, han er vinden, om han ikkje finst, er han der likevel og så høyrer ho Asle seia at han er der».

Som i bøkene vektlegger også teaterversjonen den store kjærligheten og omtanken Asle har for Alida som en kontrast til de brutale handlingene som knytter dem til ondskapen. Den underliggende bruken av symbolikk og referansene til det bibelske motsvaret til Asle og Alida ivaretas, og Madalena Sousa Helly-Hansen og Christian Ruud Kallum får fint fram det ubrytelige båndet mellom de to.

Les også: «Det andre namnet»: Forkynnaren Fosse

Luk Perceval og Christina Bellingens valg under tilretteleggelsen om å bruke hovedstemmen fra den avsluttende boken «Kveldsvævd» gjennom hele trilogien er et sterk grep. Gjertrud Jynge er ikke mindre enn fantastisk i en rolle som bærer ordet på sjeldent lysende vis. Tynget av Ales’ fysiske alder leder hun fortellingen fra Gollum-hvesende dyp til den lyseste barnestemme. Hun vasser i dammene og klatrer på båtene, mumler og foredrar, skildrer og spør og maner fram sterke og slående bilder av Asle og Alida, men også som når hun beskriver Alida og Åsleiks måltid på vertshuset med røyk kjøt og øl så man formelig kjenner lukten bre seg i salen. Jynges stemme blir værende i tilskuerens hode lenge etter at stykket er ferdig, som en tilnærmet meditativ kraft.

De hun forteller om har imidlertid et helt annet volum, særlig i andre akt der Olav/Asle går på sitt livs nederlag, i en fyllekule teaterhistorien knapt har sett maken til. Det skrikes, jamres, sklis, spys og urineres over en lav sko når Asle flykter fra sin vonde samvittighet som har tatt form av en gammel mann. Brått står han med «det finaste armband i handa, i gulaste gull, og med dei blåaste blåe perler» som han skal gi Alida. Men tidenes fyllefant kommer aldri hjem. Han blir gjenkjent og han fristes av Jenta, en prostituert som Julie Moe Sandø bokstavelig skriker fram mens hun med råhet tilfører skikkelsen store porsjoner vulgaritet. Det er mye humor i disse scenene, som hermer etter Fosses språklige rytme og framstår som lurvete slapstick-øvelser i herlig kontrast til historiens dempete lyrikk.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Julie Moe Sandø som Jenta. Foto: Erik Berg

«Trilogien» er en familiesaga og en sammenvevd historie om ondskap og godhet, om den store kjærligheten og om armod og fattigdom i et Norge i en annen tid, men som likevel er gjenkjennelig og relevant. Selv om «Trilogien» – i motsetning til Fosses mest kjente teaterstykker – ikke er skrevet for scenen i utgangspunktet, står Det Norske Teatrets oppsetning fram som et unikt verk som kombinerer det beste av to verdener uten å miste det umiskjennelige i Fosses diktning av syne. Det er ikke minst Gjertrud Jynges fortjeneste.