Trener på hjemmebane

Ane Dahl Torp har terpet fotballsjargong og trønderdialekt foran rollen som norgeshistoriens første kvinnelige fotballtrener i eliteserien. Vålerenga-fan er hun også blitt gjennom arbeidet med den kommende NRK-serien «Hjemmebane».

– Det er så mye jobb på så mange måter. Fotball er jo noe jeg ikke kunne noen ting om fra før, så jeg måtte sette meg inn i dette store universet. Jeg måtte lese en fotballbok for dummies. Og så begynte jeg å lese biografier og bøker om taktikk.

Det som skulle bli avgjørende for forberedelsen til rollen som fotballtrener, var at Torp fikk lov til å være med «backstage» på Vålerenga-treninger før sesongstart.

– Det er det viktigste arbeidet jeg har gjort. Jeg har fått være med inn i garderoben, vært med spillerne, sett på treninger. Det var helt avgjørende, synes jeg, at jeg har sett dette på «ordentlig», og hørt sjargongen. «Ballbesittelse» – jeg klarte ikke engang å si de ordene før. I hvert fall ikke på trøndersk. Det er vanskelig å ta slike ord og sjargong i sin munn, når man ikke vet hva det er for noe, sier hun.

Bortebane

Før hun blir å se som trøndersk fotballtrener, skal hun kaste glans over norgespremieren på den danske filmen «Rivalene» under Oslo Pix, der også Jakob Oftebro har en rolle.

– Det er utrolig stas og veldig inspirerende å jobbe med danske arbeidere, og Jakob Oftebro, sier Torp.

Under prøvefilmingen i Norge foran «Rivalene» var de danske casterne mektig imponerte over henne. Lite visste de at det var et av Norges største skuespillertalenter som sto foran dem.

– Da jeg var ferdig, spurte de «har du laget mange filmer i Norge før?». Da vurderte jeg å late som at jeg bare alltid hadde vært veldig flink, uten å ha spilt i noen filmer. Det var jo veldig gøy å være en positiv overraskelse for dem: «Men hun Ane, hun var flink!»

Hun smeller håndflata hardt i bordet og ler. I «Rivalene» spiller Torp kona til en kunstner, spilt av Søren Malling. Det er første gang Torp har spilt bortebane i Danmark, noe hun beskriver som sin store «Hollywood-drøm». Regissør er Charlotte Sieling, særlig kjent for dramaproduksjoner som «Broen», «Homeland» og «The Americans».

– Charlotte Sieling er veldig flink, det forstår man ut fra de oppgavene man får, og det nivået hun arbeider på. En regissørs nærvær, personlighet og tekstur er en veldig stor del av filmarbeidet og innspillingsopplevelsen for en skuespiller. Å arbeide foran hennes blikk er spennende. Det er noe med måten hun ser på deg på, det føles som hun ser alt du gjør. Jeg liker å ha hennes blikk på meg, sier Torp, som mener at selv om hun ikke har andre navn enn «Darling» i filmen, er hun ingen «trofékone».

– Egentlig er det hun som er hjernen bak Simons kunst-business.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Trening med Enga

Trofeer, og kampen for å få dem, vil det derimot handle mer om i den kommende Motlys/NRK – produksjonen «Hjemmebane». Lite ante skuespilleren, som også er med i «Bølgen»-oppfølgeren «Skjelvet», hvor mye produksjonen ville ta av hennes tid og kapasitet, da hun takket ja til rollen.

– Jeg tenkte at det skulle bli litt filming her og der.

Men da hun fikk øye på opptaksplanen, fikk hun et lite sjokk, og har siden fylt dagene med opptak fra midten av mars.

Les også: Charlotte Sieling - suksess med serier

Enestående karakter

Torp mener «Hjemmebane» ikke hadde vært en like interessant serie hvis ikke det hadde vært en kvinne i rollen som fotballtrener for et herrelag.

– Det er akkurat det serien undersøker og langt på vei handler om. Det som er ekstremt spesielt med denne rollen, er at min rolles problemer ikke er knytta til en mann, til barna hennes, eller til noe privat. Alle problemene og de store kampene kjempes på jobben. Det er så sjelden du ser en kvinne med profesjonelle problemer i film og TV, mens du har bøtter og spann med menn som kjemper profesjonelle kamper i sitt virke. Det er spesielt gøy, for det tenner meg veldig. Hennes lidenskap i forhold til sitt arbeid, det er en lidenskap jeg også har i livet mitt. Det høres kanskje stygt eller trist ut, men den sterkeste kraften i meg, det er kanskje arbeidskraften eller lidenskapen jeg har i forhold til jobb. Hun har sine kamper og snakker høyt. Hun trår feil. Hun prøver å rette opp igjen. Motoren i denne rollen er hennes forhold til sitt arbeid. Og det er dessverre, bortimot enestående. Når det i tillegg er sinnssykt godt skrevet, så tror jeg folk bare kan glede seg.

Dilla på fotballbøker

Selv om Torp er ferdig med forarbeidet i rollen som fotballtrener med trønderdialekt, klarer hun ikke helt å legge fra seg fotballprosaen/poesien.

– Det begynner å irritere meg. Nå leser jeg Drillo-boka. Mourinhos forsvarstaktikker leser jeg på dass.

– Hvilke fotballbøker har vært best så langt?

– Det er ingen tvil. Det er Zlatan-biografien. Den trenger man ikke å ha annen grunn til å lese, enn at man vil lese en bra bok. Freddy Dos Santos sin bok, «Mitt liv som ganske god fotballspiller», er også god. Den er lett lesning, og om norsk klubbfotball, men kanskje mer for dem som er interessert i fotball.

Personlig har Torp blitt veldig interessert i fotball, nærmere bestemt Vålerenga.

– Jeg har blitt veldig lokalsupporter, for jeg bor i fotballand.

– Man vil kunne forvente å se deg på tribunen på en Vålerenga-kamp i nær fremtid?

– Så snart jeg kan, så går jeg på kampene, ja. Jeg har lært en god del om fotball. Jeg har fortsatt ikke peiling, for det er et livslangt arbeid. Jeg har ikke spilt fotball selv, men det jeg har lært meg er å se på en fotballkamp. Før syntes jeg ballen gikk fort, og jeg ble «blind» på kampen. Men nå kan jeg se trekk, og når folk roper «soleklar straffe», så kan jeg slumpe til å se det samme. Det er viktig, for jeg trengte å kunne se det for å ha en indre stemme når jeg står og ser på fra sidelinja. Jeg må ikke se det på nivå med Ronny Deila, men jeg må vite hva man faktisk ser etter. Jeg må ha noen ideer om muligheter fram i tid, om forspilte sjanser, og om muligheter. Det har jeg nå. Så jeg kan slutte å lese fotballbøker.

«Rivalene» har premiere på Oslo Pix i kveld.