Torbjørn Rødland tar deg ved nesen

Torbjørn Rødland 

«Fifth Honeymoon»

Festspillutstillingen 2018 Bergen Kunsthall, til 12. august

BERGEN (Dagsavisen): Jeg vil tro det er veldig få som gifter seg for femte gang. Men tanken på hvordan man ville opplevd en slik begivenhet er fascinerende. Og når anslaget med de femte hvetebrødsdagene er gitt, viser det seg at Torbjørn Rødland (født 1970) vet veldig godt hva han gjør. Se bare her: Når du kommer inn i Bergen Kunsthall møter du en vegg med sju fotografier. De er en blanding av farge- og sort-hvittbilder, alt holdt i en ganske mørk skala. Dermed er tonen for de femte hvetebrødsdagene satt.

Det skal vise seg at Torbjørn Rødland tar publikum ved nesen. Fordelen med dette relativt dystre anslaget er at det bare kan gå én vei: Resten av utstillingen holder et lysere nivå. Etter ankomsten i midtrommet blir du raskt dratt inn til venstre, der en ettertenksom film med en fengende melodi vises på en stor skjerm. I det innerste og minste rommet møter du en mer sammensatt miks av fotografier, inkludert flere bilder som peker direkte mot bryllupet som begivenhet og ritual. Når du snur og går tilbake og inn i storsalen viser det seg at du her får en blanding av alt du har opplevd hittil, men med en pastellskimrende, lys avslutning som (i hvert fall for denne betrakteren) fester seg som et dominant minne.

Les også: Han var norsk malerkunsts første internasjonale stjerne, men det stormer fortsatt rundt J. C. Dahl (DA+)

Dette grepet oppleves som ganske dristig. Fotografen er fascinert av en sukkersøt fargeskala som mange vil si grenser til kitsch. Det er stor fare for å trå skikkelig feil. Men Torbjørn Rødland turnerer det med mesterlig balansekunst. Den pastellsukrede fargeskalaen finnes på kantbåndet til en pute, som små tekstilputer i en ung kvinnes hår (fotografert tett på ansiktet), og i en gruppe sukkertøyputer som er tredd på spikre. Det er forførende lekkert. Men det er også urovekkende og forstyrrende. De fargede objektene er små og oppleves lett som fremmedlegemer.

Torbjørn Rødland har en sterk fascinasjon for ting som er klebrige og klissete. I «Two Rings» kombinerer han dette med utstillingens bryllupstema. Foto: Torbjørn Rødland/Bergen Kunsthall

– Hva er egentlig dette? er et relevant spørsmål å stille. Det gjelder flere av bildene, som ikke alltid er like lette å forstå. Dobbelteksponeringer og overraskende former gir bildene et lett mystisk preg, men de er først og fremst gjenkjennelige og inviterende. Torbjørn Rødland har en sterk fascinasjon for klebrige og klissete substanser. Her opptrer de i form av sjokolade og slim. De fungerer som en metafor for de trådene som holder mennesker sammen, for de tingene som skaper grunnlag for å bygge mellommenneskelige relasjoner. For det er jo et mysterium at vi knytter oss til hverandre når vi kjenner til de store samlivsproblemene vi mennesker har.

Filmen «Between Fork and Ladder» (2018) er den første Torbjørn Rødland har laget på elleve år. Den viser en ung gutt som synger en fengene låt fra en canadisk musikal som først har premiere til høsten. Nærbildene av ham mens han synger og klipper ut tegneseriehoder fra et tekstil pares med vakre landskapsbilder fra Lofoten, nærbilder av et peisbål og lyriske naturopptak. Alt akkompagnert av korte sitater fra filosofiske tekster lest med stakkato stemme på japansk.

Torbjørn Rødland går gjerne tett på motivene, som i «Silent Scream» (2017). Foto: Torbjørn Rødland/Bergen Kunsthall

Det er liten tvil om at kunstneren virkelig har et internasjonalt nedslagsfelt. Han bor tre fjerdedeler av året i Los Angeles, der han åpner en galleriutstilling i juli. Samtidig med Festspillutstillingen i Bergen kan du se en stor utstilling med ham i Fondazione Prada i Milano, laget av Serpentine Galleries i London. Han har faste gallerier i seks land, men denne gangen (i motsetning til da han sist hadde en stor, retrospektiv utstilling på Henie Onstad Kunstsenter i 2015) har han ingen parallellutstilling ved Galleri Standard i Oslo.

Les også: Er dette det neste Trump vil angripe?

I motsetning til den retrospektive utstillingen i Milano, er alt på denne utstillingen nye bilder. Noen av dem er riktig nok flere år gamle, men de har aldri vært vist før. De har ligget og modnet for den riktige anledningen. Som fotokunstner jobber Torbjørn Rødland sjelden med å lage bilder fram mot en utstilling. Han jobber kontinuerlig og komponerer utstillingene ut fra det materialet han har. Han laget tidlig bilder som er blitt stående som ikoner i norsk kunsthistorie. Selv om det finnes en klar, visuell tråd gjennom kunstnerskapet, er det store forskjeller fra de tidlige arbeidene til dagens billedunivers. Det er blitt mer komplisert og tvetydig. Det er som om han stiller spørsmål ved den postmoderne holdningen til kunsten og verden. Torbjørn Rødland evner å skape fascinerende bilder som stadig vekk får deg til å føle på spennet mellom det visuelt forførende og det ekle. Hans bildeverden er både enkel og komplisert, vakker og frastøtende. Det hviler et mystisk slør over den bildeverdenen han setter opp for oss, en nærhet til livet som får deg til å kjenne på alt det du ikke forstår – men gjerne ønsker å finne ut av. Slik opplever i hvert fall jeg det.