ROMAN
Anne Holt
«I støv og aske»
Vigmostad og Bjørke
«I støv og aske» er den tiende boka i Hanne Wilhelmsen-serien. Den begynner med at etterforskeren og hennes nye forbundsfelle Henrik Holme er på vei ut av rettssalen, etter saken mot 22 høyreekstremister fra forrige roman. Her får de høre om en styrtrik nasjonalistisk bloggers plutselige død.
Ellers holder Wilhelmsen seg for det meste fortsatt hjemme i leiligheten sin, mer isolert enn nødvendig, selv om hun sitter i rullestol. Hun og Holme er satt til å se nærmere på såkalte cold cases, en ny hovedstrøm i krimlitteraturen, der gamle uløste saker skal fram i lyset igjen. Flere slike har jo også dominert nyhetsbildet i virkeligheten i det siste.
Henrik Holme har fått et tips fra en gammel kollega, om en mann som kanskje ble uskyldig dømt til 12 år i fengsel for drapet på sin kone, bare noen år etter at barnet deres ble drept i en bilulykke. Samtidig fatter Hanne Wilhelmsen personlig interesse for den ferske saken der en millionær på alternative kosttilskudd angivelig har tatt sitt eget liv, etter å ha blitt avslørt som nasjonalistisk blogger på si. Det fanatiske engasjementet virker uforenlig med et ønske om å dø.
Igjen har Hanne Wilhelmsen noen tanker som vi aner kommer på vegne av Anne Holt selv, om klimaet i den offentlige debatten, og debattens påvirkning på hatkriminaliteten. Holt beskriver igjen et miljø av mennesker som drives fram av konspirasjonsteorier og fremmedfrykt. Den høyt profilerte islamkritikeren Kari Thue, sist sett i Hanne Wilhelmsen-romanen «1222 Finse», gjør comeback i en birolle. Dette blir imidlertid ikke hovedsporet denne gangen. Alminnelig grådighet og begjær spiller etter hvert en viktigere rolle.
Handlingen har dessuten enda et dramatisk element, en kidnappingssak som selvfølgelig også har tilknytning til resten av sakskomplekset. Med et helt forrykt usannsynlig hevnmotiv som tar fortellingen over i det helt utrolige. Uten annen funksjon enn å tilføre litt action i sluttfasen.
«Disse sakene hører sammen. På sitt eget absurde vis», sier Henrik Holme etter hvert til Hanne Wilhelmsen. Jeg gjentar en setning fra anmeldelsen av fjorårets bok i serien: Han kan jo ikke vite at han er med i en kriminalroman, der absurde sammentreff er en del av en alminnelig orden. Vi har dessuten nettopp lest om flere cold cases i den nye romanen til Unni Lindell, med den samme skjematiske oppbygningen av to saker som etter hvert løper sammen. Også i boka til Anne Holt blir troverdigheten dempet av at den nye bevegelsen i den gamle saken, etter mange års stillstand, skjer akkurat samtidig med at den andre dukker opp. Sånt må vi kanskje bare godta. For rundt dette bygger Anne Holt opp en god, klassisk konstruert intrige, med utspekulerte løsninger. Hun får riktignok Hanne Wilhelmsen til å tenke at utviklingen i saken minner om «en forferdelig dårlig roman som ingen ville ha giddet å lese». Krimforfattere må slutte å skrive slike setninger. Som vi minner om hver gang det skjer: «Dette ER en roman». Hvis den er dårlig er det dumt å understreke det. Og så dårlig står det faktisk ikke til hos Anne Holt.
Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon
På det mellommenneskelige planet har forholdet mellom Henrik Holme og Hanne Wilhelmsen forbedret seg såpass at de begynner å bli avhengige av hverandre. Litt søtt, etter at Wilhelmsens forakt for omgivelsene har vært plagsom i noen bøker. «Mennesker er som du vet, ikke min sterkeste side», sier Wilhelmsen til den like sosialt utilpasse Holm tidlig i boka. Men nå har hun hatt de beste to årene i sitt liv: «Hun var tilbake i det hun var aller best til: Å etterforske». Likevel antyder Anne Holt i intervjuer at dette kan ha vært siste møte med Hanne Wilhelmsen. Vi tar det for gitt at dette er enda et teknisk forsøk på å lede oss på villspor. Krimforfattere er som kjent ikke til å stole på.