Rundt i Norge er det tusenvis av grendehus, samfunnshus, velhus og ungdomshus. Når Jon Fosses siste stykke «Hav» skal settes opp er det nettopp i slike ungdomshus. FOTO: ARNE OVE BERGO

Tilbake til det enkle med Fosse

Stykket «Hav» skal ifølge Jon Fosse være hans siste teaterstykke. Nå skal det oppføres i ulike ungdomshus, som i sin alminnelighet kler Fosses dramatikk godt, mener regissør Kai Johnsen.

- Nynorskens hus er ikkje berre eit hus, men ei framtidsvon, skal dramatiker Jon Fosse ha sagt.

Han er regnet som Norges største nålevende dramatiker, er stadig nevnt som kandidat til Nobels litteraturpris, og har annonsert at «Hav» er det siste han bidrar med til teaterverdenen. Derfor vekker det stor oppsikt også blant internasjonal presse når det er klart for urpremiere på stykket under Festspillene i Bergen denne uka. Stykket skal ikke spilles i noen vanlig teatersal, men skal reise rundt til ungdomshus i hele landet.

I september er det nettopp dette stykket som markerer starten på en ny era for Teatersalen til Bondeungdomslaget (BUL) i Rosenkrantz‘ gate i Oslo. Da skal Nynorskens hus åpnes her, som et senter for kulturarven målformen representerer.

I dag er det få som vet hvor mye aktivitet som faktisk pågår i disse lokalene.

- Men i hemmelighet skal alle få vite det, spøker Liv Hege Skagestad, som er produsent og fungerer som en slags teatersjef for BUL.

Det er ikke mye som minner om et teater når man kommer inn i Teatersalen. Her er det verken fjonge velurstoler eller storstilt scene. Men i sin enkelhet representerer lokalet noe viktig i norsk kultur, mener regissør Kai Johnsen.

 

- Kjentes riktig

Han har jobbet sammen med Jon Fosse i omtrent 20 år, og mener denne typen saler kler Fosses forfatterskap godt.

- Fosse kontaktet meg og spurte om vi skulle ta med oss «Hav» til National­theatret eller Det norske teater for å lage en scene 2-produksjon. Jeg fikk en visjon om at vi skulle spille det i et rom som er enkelt. Det enkle og alminnelige er et hovedelement i Fosses forfatterskap, sier Johnsen.

I tillegg ønsket de å samle noen av de skuespillerne de har likt best å jobbe med gjennom årene, og på rollelista er Hildegunn Riise, Svein Tindberg, Morten Espeland, Kyrre Hellum, ­Birgitte Larsen og Øystein Røger.

- Fosse har reist rundt i verden til de flotteste scenene, men likevel er det møtet mellom det alminnelige og det ekstraordinære han skriver seg mot. Jeg tror denne typen scener kjentes riktig for ham, sier Johnsen.

 

Stort potensial

Det er Bondeungdomslaget som er hovedprodusent for oppsetningen av stykket, som er et samarbeid mellom BUL, Hordaland Teater, Det Norske Teatret og Festspillene i Bergen.

- Det er mye som har gått bra med dette prosjektet, og jeg tror det er en tørst etter å søke tilbake til det enkle utgangspunktet. Teater er blitt industri, som mye annet, og det har sikkert sine gode sider, men grunnleggende sett handler det om møtet mellom publikum og skuespiller, sier Johnsen.

 

Å være menneske

- Temaene til Jon Fosse fører oss til det enkle menneskets vandring på jorda, med himmelen og alle de store spørsmålene over seg. Det er fantastisk å vende tilbake til en slik plass for å gjøre dette stykket. Kanskje dette huset får et annet blikk, innhold og et nytt liv som kan kle det veldig godt, sier skuespiller Hildegunn Riise.

Hun mener «Hav» er litt ulikt det andre Jon Fosse har skrevet.

- Det er ikke på et like konkret plan som flere av stykkene tar utgangspunkt i. Vi befinner oss en helt annen plass der seks mennesker møter hverandre uten at de ­forstår hvordan de har kommet dit. De spør hverandre hvor de er hen og er usikre og redde. Noen hører sammen i par, noen er elskende, noen er i ­konflikter, noen bærer på sår som er tydeligere enn hos andre. Det er et mylder av stemmer i universet og streif av essenser, og minner av samtaler eller følelser. Stykket gir en følelse av hvordan det kan være å være menneske, sier Riise.

- Jeg opplever at vi lever i mange lag, det er før og nå og minner og en redsel eller undring for at vi alle skal forsvinne. Og hva skjer da? Fosses kanskje mest vesentlige prosjekt de siste årene er at han har tematisert seg inn i det spørsmålet. Han klarer å gå inn i de rommene man ikke kan si noe om, og han setter ord på noe vi ikke forstår. Det sier noe om hvilken dikter han er, mener hun.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no