Til å bli glad av

KUNST

«Irma Salo Jæger – på en varm dag»

HenieOnstad kunstsenter, 13.1-16.4

Publikum kan glede seg til en fargesterk og uttrykksrik utstilling. Under en vintertung januarhimmel er utstillingstittelen «Irma Salo Jæger – På en varm dag» et deilig forvarsel om den strålende fargegleden som fyller Henie Onstads to Prismasaler. Hvis du ikke har hørt om denne kunstneren, kan du trøste deg med at det ikke var så mange nordmenn som kjente til Yayoi Kusamas kunstnerskap heller, før Henie Onstad åpnet sin fantasieggende utstilling i februar i fjor. Pressen fulgte opp, ryktet spredde seg fort, og resultatet ble tidenes publikumsrekord i Bærum. Da høsten rant inn over Høvikodden fulgte kunstsenteret opp med Lotte Konow Lund, en utstilling jeg fortsatt ser tilbake på som fjorårets absolutt beste.

Nå fortsetter HenieOnstad-senteret med 88 år unge Irma Salo Jæger. Hun er en høyt respektert kunstner som mange kjenner til, men som du skal ha vært en utholdende og ivrig utstillingsbesøker for å ha stor kunnskap om. Irma Salo Jæger er født i Finland i 1928, men flyttet med sin norske mann til Norge i 1954. Hun har jobbet konsekvent med et abstrakt uttrykk gjennom en karriere som strekker seg over nesten seks tiår. Like fullt byr utstillingen på stor variasjon. De eldste maleriene er fra 1959 med sjarmerende motiver av katter og småjenter. Det dreier seg definitivt ikke om ungdomsarbeider, men flere særtrekk i disse tidlige maleriene finner vi igjen senere i karrieren.

Irma Salo Jæger er en godt utdannet kunstner, med solide kunnskaper både om kunsthistorie og ulike kunstneriske teknikker. For selv om uttrykket er plassert trygt innenfor en modernistisk kanon (jeg kunne ikke la være å gi et spark til kunnskapsministeren), bruker hun teknikker som er solid forankret i historien. Denne tosidigheten synes i utstillingen, som preges av konsekvens, stringens og teknisk mesterskap. Det er – for eksempel – grunn til å merke seg at ingen av maleriene fra 1950- og 60-tallet har sprekker i malingen.

Først og fremst byr denne utstillingen på en eksplosjon av fargeglede. Maleriene og de få skulpturene som vises er et dypdykk inn i et livslangt forskerforhold til fargenes konsekvens: Hvordan de påvirker hverandre og hvor lite som skal til av nyanseforskyvninger for å forandre et bildes uttrykk. Du kan selv erfare hvordan fargene påvirkes av sine naboer ved å konsentrere blikket om én farge for så å åpne opp for det større bildet. Hvis du tar fram et kamera med skjerm (for eksempel på mobilen) kan du se hvordan kameraet justerer fargen avhengig av hvor stort utsnitt du velger. Jeg tok selv en serie bilder av det røde feltet i «Sent i august», maleriet som henger til venstre på den lange veggen rett innenfor inngangen. Tett på kompenserte kameraet så mye at den røde malingen fremsto som intenst oransje, mens den ble lysere og lysere dess mer av de omgivende fargene som ble inkludert i bildet på kameraskjermen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Irma Salo Jægers kunstnerskap har sine klart oppdelte faser. De fleste vil kjenne henne gjennom de siste tiårenes konsekvente utforskning av forholdet mellom de tre primærfargene rød, gul og blå. Det interessante er at hun aldri bruker de rene fargene, og at hun ved hjelp av oljemaling og tempera (som hun blander selv av egg, fernisser og vann) får fargene til å gløde og glitre. Fargene er så finstemte at kunstsenteret har benyttet anledningen til å investere i et nytt lysanlegg.

Beveger vi oss bakover i karrieren finner vi ulike faser der aspekter i spenningsforholdet mellom form og utfoldelse får andre uttrykk. Jeg syntes det var spesielt interessant å dykke ned i jordfargene fra 1960-tallet. Den dominerende kunstneren i denne perioden av norsk kunsthistorie heter Jakob Weidemann. I motsetning til hans skogbunnbilder fra gjennombruddet i 1959 til ut på 1960-tallet, der han bruker mye mørke farger, er det en lysende intensitet i Irma Salo Jægers farger. I denne perioden konsentrerte også hun seg om jordfargene, men hennes malerier har et helt annet uttrykk og fremstår som mer varierte og annerledes konsekvent og bevisst oppbygd enn Weidemanns skogbunnbilder.

Min favoritt er den delen av utstillingen som samler én kinetisk (bevegelig) skulptur og ti av de 21 maleriene fra den vitale utstillingen i Kunstnernes Hus i 1968. Hun malte disse bildene i løpet av et halvt år, i en inspirert raptus der den maleriske gesten står i stil til de store formatene. Her viser hun en variasjon i fargebruk og formuttrykk som får abstraksjonene til å vibrere, og det er en frigjørende vitalitet i disse bildene som roper høyt om den frihetsbevegelsen som var i emning.

Henie Onstad fortjener honnør for initiativet, men det er en offentlig skam at dette er Irma Salo Jægers første retrospektive utstilling. Hun er tross alt 88 år. Det positive er at utstillingen favner bredt ved å vise et godt utvalg fra flertallet av kunstnerskapets ulike perioder. Men denne utstillingen hadde fortjent enda større plass. For den tar ikke opp en viktig del av Irma Salo Jægers karriere, de mange offentlige utsmykkingene på 1970-tallet. De springer ut av utstillingen på Kunstnernes Hus i 1968, og de fikk stor betydning for hennes videre utvikling som maler. I denne perioden dannes også en politisk bevissthet som det hadde vært interessant å få utdypet i utstillingen, ikke bare i den svært gode katalogen.

Dermed blir dette en apolitisk og i dette henseende tannløs utstilling. Men denne mangelen kompenseres med faglig orienterte veggtekster der det leveres flere poengterte betraktninger. For eksempel denne: «Grønt er vanskelig å tilpasse en nonfigurativ kontekst, men med riktige medspillere kan det være en meget frodig og saftig farge». Utsagnet reflekteres i utstillingen, der det er langt mellom de grønne fargene. Men der de dukker opp har de en klar funksjon, og grønt fungerer veldig bra i Irma Salo Jægers malerier. Det beste med «Irma Salo Jæger – På en varm dag» er at den fremstår som en gledelig overraskelse. Den får abstrakt kunst til å fortone seg som det mest folkekjære du kan tenke deg.