Kultur

Tenker nytt om kunst og politikk

Kunsten må ut av kunstrommene for å møte politikken, fastslo fransk filosof – på Astrup Fearnley.

– Vi må bort fra ideen om at kunst og kunstrom i seg selv er noe undergravende. Kunst og gallerier gir gjerne inntrykk av at de i seg selv er steder for dissensus. Det er ikke tilfelle, konstaterer den franske filosofen Jaques Ranciere.

I går holdt han forelesning på AstrupFearnley-museet i Oslo, for å markere starten på kunstmønstringen Motoffentlighet og kunstfestivalen ToPublic.

– Ranciere er en av de mest sentrale tenkerne innen kunstfeltet de siste årene. De 200 billettene til foredraget ble revet vekk på under ett døgn, konstaterer kurator Gry Ulfeng.

Dissensus

Ranciere er blitt toneangivende med sine teorier om tilskueren som aktiv medtolker istedenfor passiv mottaker, som formulert i boka «Den emansiperte tilskuer»

I forelesningen utdypet han sine ideer om hvordan kunst i det 21. århundre kan virke politisk, om sammenhengene mellom aktivisme, kunst og politikk, ut fra Rancieres term dissensus.

– Dissensus kan skape et rom der politisk handling og kunsterisk performance møtes. Konsensus er enighet om hva vi ser og sanser. Dissensus bryter enigheten og lager uoverenstemmelse mellom inntrykk og betydning, sa Ranciere.

– Occupy Wall Street-aksjonene i New York og demonstrasjonene i Gezi-parken i Istanbul er eksempler på hvordan aksjonister blokkerer rommet der politikken ellers finner sted. Dissensus griper inn og forstyrrer disse offentlige rommene.

– I dag er det oftest den private kapitalen som tar initiativet i å forandre funksjonen til offentlige rom, for eksempel ved å tømme fabrikker og havnelagere og fylle dem med kunstgallerier, påpekte Ranciere.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Jungelen i Calais

– Dissensus kan være når kunst ikke holder seg inne i sine kunstrom og behandler spørsmål på utsiden, men når kunsten dukker opp der man ikke venter at den skal være, sa Ranciere, og viste blant annet til kunstaktivister som har virket i flyktningleirene ved Calais - den såkalte «jungelen».

– Kunstnere har avbildet flyktningskurene som kunst. Man lagde bibliotek og teater i flyktningleiren. Arkitekter har laget byutviklingsplaner for å gjøre Calais’ jungel til en kosmopolittisk by for det 21. århundre. Planer som åpenbart ikke vil bli realisert. Men slik undergraves den vanlige fordelingen av oppgaver mellom kunst og politikk. Når kunsten og politikken bytter plass på denne måten, setter det politikken i en umulig situasjon. Slik gjør man flyktningsituasjonen synlig på en ny måte, forklarte Ranciere.

– Vi må også bort fra premisset om at et kunstverk skal produsere en bestemt effekt, en direkte innvirkning, resultere i handling. Men tankene om dissensus kan gjøre kunsteren istand til å agere som politisk vesen, mener Ranciere.

Mer fra Dagsavisen