Tempo og polkadotter på Kistefos

KUNST

Diverse kunstnere: «Tempo Tempo Tempo»

Yayoi Kusama: «Shine A Light»

Kistefos-museet, Jevnaker

Til 11. november

JEVNAKER (Dagsavisen): Åpningen av årets utstilling på Kistefos-museet, kalt «Tempo Tempo Tempo», ble stående litt i skyggen av avdukingen av Yayoi Kusamas spektakulære skulptur «Shine of Life». Det er synd, for det er grunn til å applaudere at den populære skulpturparken satser på ung, norsk samtidskunst. Norske kunstnere hevder seg stadig sterkere i en internasjonal sammenheng, og litt navlebeskuende virksomhet er bare av det gode. Flere av de åtte kunstnerne gjør det bra utenlands. Fordelen på Kistefos er at her møter samtidskunsten et publikum den gjør få andre steder.

Museet har gitt oppgaven med å velge utstillingens kunstnere til én som burde ha de beste forutsetninger. Kurator Rhea Dall er daglig leder i UKS, Unge Kunstneres Samfund. Organisasjonen samler unge kunstnere, og de er en vital aktør i det norske kunstlandskapet. Men som galleri har UKS et ganske lite publikum. Jeg vil tro at mindre enn fem prosent av dem som besøker Kistefos gjennom sesongen noensinne har satt eller vil sette sine bein i UKS’ galleri i Oslo sentrum. Så dette er en gyllen anledning til å få den unge kunsten ut til et bredere publikum.

Yayoi Kusamas skulptur er ett av hennes signaturverk. Den polkadottdekorerte «Shine of Life» står som en blekkspruts tentakler stikkende opp fra vannet i et basseng. Plasseringen er spektakulær, og den fremstår som en av skulpturparkens hovedattraksjoner. Den vil bare bli overgått av den nye utstillingspaviljongen «The Twist», tegnet av det danske arkitektkontoret Bjarke Ingels Group (BIG).

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Arbeidet med å få Kusamas skulptur på plass startet i 2012, fire år før suksessutstillingen på Henie Onstad Kunstsenter i 2016. (Kunstsenteret har ellers åpnet hennes 50 kvadratmeter store installasjon «Hymn of Life» som en permanent installasjon.) Når «The Twist» åpner i september markerer det at Kistefos har hevet ambisjonsnivået på alle måter. Utstillingspaviljongen er allerede en internasjonal arkitektursensasjon, og den står i stil til størrelsen på de senere års nyervervelser i skulpturparken. Flere av de eldre skulpturene er ganske små i sammenhengen.

Sett mot denne bakgrunnen blir «Tempo Tempo Tempo» nesten litt puslete. Utstillingen forsøker å virke spektakulær ved å fylle rommet med tredimensjonale objekter. Utstillingshallen er strippet ren. Det er positivt: Uten løse vegger og med åpne vinduer får kunstverkene boltre seg i rom, lys og luft. Og det er flere gode enkeltverk, spesielt av Ane Graff (aktuell i den nordiske paviljongen under Venezia-biennalen) og Ragna Bley. Hun fikk et solid gjennombrudd for to år siden med en utstilling i Kunsthall Oslo, etter at hun hadde hatt suksess i New York og London. Bleys malerier har ekstraordinært fine kvaliteter, men pleksiglasskulpturene som henger fra taket virker nærmest banale. De er, for å si det med kuratoren, «ute av takt», men ikke som hun skriver med «de rigide» standarder i den skandinaviske kultur, men med utstillingens ambisjon og uttrykk.

En slik forstyrrelse kunne vært velkommen hvis bruddet var poengtert. Hadde Bleys symbolfigurer fått henge sammen med hennes egne malerier kunne det gitt mening. Men pleksiglasslenkene og Sandra Mujingas store skulptur midt i rommet blir en smule masete – noe som antagelig er meningen. Likeledes er Eirik Sæthers overdimensjonerte sparegriser i keramikk overtydelige i sin symbolikk.

Det er like før alt dette slår i hjel Ane Graffs vakre og nyanserike stolskulpturer som også står ute på gulvet. De trekker linjer til nyere forskning innen biologi og bioteknologi, men, fordi de er laget av luksusmaterialer, peker de også mot livsstilfenomener som gir grunn til ettertanke. Først og fremst er de visuelt spennende på en interessevekkende måte. De pirrer nysgjerrigheten, og er et godt utgangspunkt for å diskutere kunst, livsstil og vitenskap. Fra en start med store og detaljrike tegninger har Graffs kunstnerskap utviklet seg i en meget spennende retning.

Folk som har fulgt med i timen vil kjenne igjen verkene til Fredrik Værslev og Yngve Holen. Begge to har betydelige, internasjonale karrierer. Sistnevntes billykter var også å se i utstillingen på Kunstnernes Hus tidligere i år. Mens Værslev leverer mer av det som er blitt hans varemerke, malerier som ligner slitte markiseduker.

Utstillingstittelen «Tempo Tempo Tempo» er hentet fra et verk av Urd J. Pedersen – som paradoksalt nok ikke vises i utstillingen. Det er imidlertid trykket som plakat. I stedet viser hun en serie små malerier og grafiske blad med samme tittel. Det er variasjoner over et gjentatt tema, og påkaller varierende interesse. Marthe Ramm Fortun viste en performance på åpningen, men den fikk jeg ikke sett. Hun pleier å levere, så det gir meg en grunn til å reise tilbake en av de seks gangene hun skal vise den senere. Da håper jeg Kistefos-museet har sjekket informasjonen, for på plakaten i utstillingshallen var tidspunktet for performancen feil.

Som utstilling har «Tempo Tempo Tempo» noe for enhver smak. Den er en grei innføring i ung, norsk samtidskunst, og kuratorens tanker rundt tematikken gir interessante innganger til kunsten. Men sammensetningen av kunstnere spriker i litt for mange retninger, og alt er ikke like bra. Men kombinerer du det beste i utstillingen med en performance av Ramm Fortun og en vandring i skulpturparken er det verdt turen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!