Christian Messels gjengivelse av det berømte spionbildet med Arne Treholt fra Wien er ikke helt som vi er vant til å se det.

Tegnekunst på kanten

At vi har tegnekunstnere på høyt, internasjonalt nivå, det visste vi. Men at to av de beste stiller ut samtidig, dét er en begivenhet.

 

KUNST

Christian Messel: «Fakes Are in Fashion»

Galleri K, Oslo 13/1-12/2

Vanna Bowles: «Transcending Parrot»

Kunstnerforbundet, Oslo 12/1-12/2

Enkelte kunstnere er så dyktige at kunsten deres fascinerer på grensen til å trollbinde. Vanna Bowles og Christian Messel har en imponerende teknisk dyktighet, og de bruker blyanten til å skape kunst med stor fascinasjonskraft både tematisk og teknisk. Men tegnekunsten deres strekker seg bortenfor fascinasjonen, fordi de utfordrer selve mediet og setter tegningen inn i nye sammenhenger som vi knapt kunne tenkt på.

Messel og Bowles er to av de fremste representantene for en usedvanlig sterk sjanger: Norsk tegnekunst står i en særstilling internasjonalt. Etter noen tiårs tilbakegang er tegnekunst igjen en viktig del av kunstscenen. I fjor rundet organisasjonen Tegnerforbundet 100 år, de driver sitt eget galleri, og avistegnerne har fortsatt en sterk posisjon i Norge, til tross for krisen i mediene. Tegnekunsten har opplevd et oppsving det siste tiåret, etter at de digitale mulighetene sveipet inn i kunstverdenen. Med sin direkte forbindelse til kroppens ferdigheter og nødvendigheten av langsom utføring, representerer tegnekunsten et alternativ i en tid da forventningene om hurtighet og digital nyskaping har vokst inn i himmelen.

Christian Messel (f. 1980) er den «tradisjonelle» av de to, i den forstand at han viser tegninger i rammer hengt på veggen. Men det er ikke mye tradisjonelt over tegningene hans. Utstillingen «Fakes are in Fashion» stiller spørsmål ved verdien av et kunstverk, enklest illustrert ved at en av tegningene hans er reprodusert som plakat. Den ligger i en stabel på gulvet, gratis for publikum til å ta med seg. Men den samme plakaten henger også innrammet på veggen, fortsatt usignert, men nå er prisen plutselig 10 000 kroner. Rammen kan umulig koste så mye, så hvordan oppstår denne verdien? Og er noen villig til å kjøpe kunstverket til denne prisen? Plakatbunken representerer demokratisk kunst – men er en plakat et kunstverk bare når den er rammet inn og henger på veggen i et anerkjent galleri? Kunstneren vil ikke si noe om det, men jeg kan ikke la være å tenke på en meget populær kunstner som selger digitalt reprodusert grafikk i tusentall til høye priser. Alle eksperter, bortsett fra galleriet som selger det, sier at Pushwagners digitalgrafikk umulig vil holde seg i verdi.

Messels utstilling trekker fram vesentlige spørsmål. Tekniske konservatorer sier gjerne at et kunstverk begynner å forfalle i det øyeblikk kunstneren er ferdig. I den kommersielle kunstverden er man like opptatt av kunstverkets unike kvaliteter som dets holdbarhet. Motstandsdyktighet mot forfall er med på å øke verkets verdi som vare. Men hvordan forholder man seg da til et kunstverk som vil forsvinne med tida? Eller til ett man ikke får se før om noen år? Christian Messel har laget fire tegninger med en blanding av vanlig og lysømfintlig blekk. To av dem er helt svarte og vil først avsløre innholdet etter flere måneders lyseksponering. I de to vanlig utseende tegningene vil mesteparten av motivet blekne bort i løpet av noen år. Så er det opp til kjøperen om han eller hun vil ta det som en fornærmelse at det eneste som blir igjen i tegningen av en overdådig buffé er ett av fattigdommens fremste symbol: En sild.

Enkeltmenneskers betydning er et annet tema som går igjen i flere av Christian Messels tegninger. Han har tatt for seg kjente bilder, både historiske kunstverk og nyere fotografier, og brukt sin frapperende teknikk til å sette spørsmålstegn ved kulturelle representasjoner av makt. Han bruker sin spesielle skraveringsteknikk til å si noe om maktforholdet mellom generalen og de menige soldatene når han gjengir et kjent foto fra andre verdenskrig. I fotografiet er General McArthur portrettert under en landgang. Poenget er at generalen er tegnet med samme størrelsesforhold mellom strek og kropp som de menige soldatene i bakgrunnen. Siden de er små i bildet blir det tett mellom de korte strekene. Når dette forstørres til generalen i forgrunnen fremstår han som en tilsynelatende tilfeldig plassert ansamling av brede streker. På avstand ser du tegningen, men på nært hold blir det abstrakt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Slik kan du gå gjennom utstillingen og studere kjente og ukjente referanser. Reproduksjoner av Rembrandts tegninger er klippet opp og brukt i en collage som tegner en vakker kvinne – med et tre som hår og en hest i nesen. Den tegneriske gjengivelsen av det berømte spionbildet som avslørte Arne Treholt har detaljer som helt klart ikke stemmer med virkeligheten slik det er fremstilt i det originale fotografiet. Går egentlig Treholt og føringsoffiseren Titov ved siden av hverandre? Og mannen til venstre i bakgrunnen, står han foran eller bak skiltet? I det hele tatt, denne utstillingen har mye å by på.

Der Christian Messel holder seg på landjorden, åpner Vanna Bowles (f. 1974) for tankeflukt. Hun har en grå papegøye som ledemotiv i en utstilling der tegningen forlater det flate arket og blir til tredimensjonal skulptur – i pappmasjé. Hun har eksperimentert med tegningens tredimensjonale muligheter i en årrekke, men i senere tid er hun blitt så suveren at det bare er til å gi seg over. Hun viste hva som er i emning i høst, på en flott utstilling i det alternative galleriet Kunstplass 10. I det minste rommet i Kunstnerforbundet blander hun hyperrealistiske tegninger med et nærgående blikk på menneskekroppen, med skulpturer av tulipaner, fugler, biller, sommerfugler og greiner – i en installasjon som domineres av en stor fugledrakt kunstneren brukte i en performance på åpningsdagen sist uke.

Vanna Bowles’ utstilling er full av sårbare temaer, der forgjengelighet og utsatthet – men også evnen til å overleve – løper som en uuttalt strøm gjennom rommet. Hun har en utsøkt teknikk med tegninger som gjengir hud og natur i ypperste realismetradisjon. De skulpturelle figurene er så naturtro at det bare er det svart-hvite uttrykket som avslører illusjonen. Og det hele er både realistisk, poetisk og vakkert. Det er langt mellom denne typen opplevelser i våre dager.