5
TEATER
«Uten navn»
Av Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist
Regi: Mattis Herman Nyquist
Med: Anne Marie Ottersen, Gine Cornelia Pedersen, Nils Jørgen Kaalstad, Alfred Ekker Strande
Amfiscenen, Nationaltheatret
Desember er en paradoksenes tid her i Norge. Samme formiddag som naboene mine har funnet enda flere lysgirlandere å pynte husene sine med (for jul er jo litt konkurranse, ikke sant?), mottar Denis Mukwege og Nadia Murad Nobels fredspris for sin innsats mot seksualisert vold i krigføring. Men det er ikke alle som mottar en pris for å stå i de vanskelige tingene. Ei heller roper de høyt om sin egen situasjon. Kanskje bor de i et hus pyntet av litt for mange julelys, eller kanskje har de ikke noe sted å bo lenger i det hele tatt. Men felles for dem er at de alene ikke har en stemme som når ut. Noen av disse er det Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist sammen har jobbet for å gi en stemme i forestillingen «Uten navn».
Les også: Ung og lovende forfatter på TV
Med utgangspunkt i virkelige beretninger fra rusavhengige og deres pårørende har dramatiker Høyer og regissør Nyquist, som tidligere har gjort suksess med forestillingen «Grønlandsutraen», skapt en dokumentarisk forestilling. Den varer bare en liten time, men dette er en time med veldig mye mening og veldig mye innhold.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Formen i seg selv; dokuteatret og den minimalistiske regien av de fire skuespillerne, er på ingen måte noen ny oppfinnelse, men Høyer, Nyquist og skuespillerne har gjort mye godt tekstarbeid som gjør at forestillingen får en sterk egenkarakter. Høyer har redigert det dokumentariske materialet noe, klippet og limt, men fortellingene fremstår fremdeles som reelle historier med en sterk berøringskraft. Høyer har klart å hente ut akkurat de riktige øyeblikkene til at det mangefasetterte ved de ulike individene kommer frem, og fortellingene blir aldri forutsigbare, slik heller ikke et virkelig liv er forutsigbart. Et eksempel på dette er den fascinerende fortellingen til karakteren Lillemor (Gine Cornelia Pedersen) om søsteren som har levd et tøft liv, der den ene vonde erfaringen har tatt den andre, men som allikevel ikke vil hjelpes. Lillemor skrev begravelsestale da søsteren var 22. Nå er søsteren femti år og går i hagen og plukker blomster. Også Nils Jørgen Kaalstad og Alfred Ekker Strandes fortelling om kompisen Glennis vei ut i rushelvetet er en historie med mange kroker og kriker og vendinger, og den minner oss om at selv når alt går i utforbakke, så finnes det veldig mye å le av.
Les også: «Goliat» på Vega Scene: Ingen knallåpning
Forestillingens fire skuespillere, de tre ovennevnte samt Anne Marie Ottersen, forteller både enkeltvis og parvis ulike historier som har de pårørendes synsvinkel. De pårørende kan være hvem som helst; foreldre, søsken, kamerater, ektefeller. Men de har alle mistet noen til rusen. I disse veldig fine og ofte morsomme historiene er det lett å kjenne seg igjen, selv om man ikke deler erfaringene det fortelles om. For dette handler jo om å bli rammet av selve livet. Det er ikke alt vi kan forstå, ved oss selv eller ved andre. Vi kan aldri vite hvordan hendelser vil påvirke oss. Og på samme måte som den stilige lysdekoren på bakveggen ser ut som en kald, hvit dekorasjon med et virvar av ledninger når lysene er skrudd av, ser nok mange liv ganske rufsete ut når lysene er skrudd av hjemme og ingen ser.
Les også: Fredrik Høyers store år
Med tanke på at Høyer og Nyquist har samlet mye materiale, «utallige intervjuer», står det i programmet, er det interessant å tenke på at det er mye de ikke har fått med, mye de ikke har fortalt, og dermed mye vi ikke får vite. På et vis kommer de, kanskje av den grunn, heller ikke helt til bunns i sitt prosjekt med å finne ut mer om, eller forstå, de rusavhengige, siden stemmene i forestillingen tilhører de pårørende.
Men la det være klart at styrken i det forestillingen faktisk har å si, den er ufravikelig.
Les også: Virtuost og hverdagslig