Teateranmeldelse «Leksikon om lys og mørke»: Borer i ondskapens banalitet

4

TEATER

«Leksikon om lys og mørke»

Av Simon Stranger

Regi: Maren E. Bjørseth

Med Kenneth Homstad, Hildegunn Eggen, Duc Mai-The, Maria Omarsdottir Austgulen, m.fl.

Trøndelag Teater

TRONDHEIM (Dagsavisen): O for ondskapens banalitet. Bokstaven går inn i den røde leksikalske tråden som løper gjennom teateroppsetningen basert på forfatteren Simon Strangers prisvinnende roman «Leksikon om lys og mørke». Selve setningen blir en nøkkel til både fortellingen og regissør Maren E. Bjørseths tolkning.

«Leksikon om lys og mørke» er dramatisert for scenen av Anne Birgitte Holtan og knytter sammen historiene om hvordan Strangers svigerfamilie i Trondheim skulle bli knyttet til Henry Oliver Rinnans skrekkvelde under annen verdenskrig. Sentralt står først Hirsch Komissar (Duc Mai-The), jødisk forretningsmann i Trondheim som i 1942 ble bedt om å melde seg for Gestapo på Misjonshotellet. Kona Marie (Hildegunn Eggen) er innlagt på sykehus, og derfor flykter ikke Hirsch. Han blir arrestert og sendt som straffange til Falstad. Senere blir han henrettet som en av de ti såkalte «sonofrene» i Falstadskogen 7. oktober 1942.

Les også: Lager podkast-serie om norske jøder på flukt

Dette er utgangspunktet for en kompleks og utrolig historie om den jødiske familien Komissar, om Hirsch og sønnen Gerson som greide å flykte sammen med broren Jacob til Sverige, og Gersons liv i Trondheim etter krigen. Da ville skjebnen at Marie Komissar kjøpte Rinnan-bandens tidligere hovedkvarter i Jonsvannsveien 46, på folkemunne kalt Bandeklosteret. Skomakersønnen fra Levanger er det mest brutale symbolet på nazistenes forfølgelsene av sivile og uskyldige under okkupasjonen. Landssvikeren ledet tyskernes norske spesialavdeling Sonderabteilung Lola. Over 80 ble drept, og mange hundre arrestert og torturert av Rinnan og hans bande.

I huset med torturkjelleren og vegger pepret med pistolkuler bodde Gerson og kona Ellen Komissar mens familien økte i antall og husets historie skapte en fryktelig atmosfære særlig for Ellen. I dette huset ble Strangers svigermor født.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Kenneth Homstad som Henry Rinnan. Foto: Marco Villabrille

Les også: Anmeldelse «Fruen fra havet»: Frodig frihetskamp i fjæra

Maren E. Bjørseth vil favne hele historien gjennom mange parallelle løp. Hun følger Strangers struktur gjennom å oppheve fortellerfokus og tidsepoker, mellom hverdagssysler og Rinnans uhyrligheter, men stokker om på Strangers opprinnelige rekkefølge. Det hele nøstes opp til slutt, men på veien går mange av de dypere lagene og sammenhengene tapt. Da Hirsch i starten av stykket innkalles til avhør spilles Gestapo ut som noe nær sprellemenn, klatrende på veggene som i et nesten latterlig skyggespill. Denne stilen fravikes etter hvert, den fjerde veggen snart skal falle og sang, dikt og dansende bevegelsesmønstre bryter den lineære historien sammen med rik musikkbruk som spenner fra Ennio Morricone og Bauhaus, til Marlene Dietrich og gamle østeuropeiske folketoner.

Katrin Bombes scenografi fungerer godt i andre akt med de tre etasjene i Jonsvannsveien, mens den samme dekorasjonen før pause blir et litt uryddig tablå for mange slags lokaler, bilforretning, biler og kjøreturer samt lerret for gamle fotografier som projiseres på veggene.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Huset i Jonsvannsveien. Foto: Marco Villabrille

Les også: Ikke innkjøpt – nå kan hun få Brageprisen

Kenneth Homstad spiller Rinnan med banalitetens upåvirkede letthet, fra det handlekraftige og livsfarlige til det komiske og galskapsmettede, blottet for empati. Den jødiske filosofen og skribenten Hannah Arendt forklarte uttrykket «ondskapens banalitet» som en «normalisering av det utenkelige» med utgangspunkt i rettssaken mot nazisten Adolf Eichmann som hun mente ikke var ond, men et lydig redskap i et ondt system. «Leksikon om lys og mørke» antyder det samme rundt Rinnan, som Homstad spiller med nyanser og steil tilstedeværelse. Men som jøde å flytte inn i Trøndelags mest forhatte hus hvor drap og tortur ble begått i nazismens navn, kan også ses som en slags fraskrivelse, om ikke av ansvar, så av bevissthet. I romanen sier Gersons søster noe lignende: «Man må kle av seg sine følelser». I de sterkeste scenene ser man huset som todelt. Torturscener i kjelleren, hverdagsliv i etasjen over, på samme tid, men også med flere års mellomrom. Likevel er Strangers historie og teaterstykket et leksikon uten fasit over hvorfor de enkelte valgte som de gjorde.

Rinnans utvikling opparbeides gjennom stykkets henvisninger til hans lave høyde, til det utilpasse og plagede barnet. Han hadde et vedvarende mindreverdighetskompleks, noe som ga et nærmest sadistisk hig etter makt og anerkjennelse og etter hevn. Med sjåførvirksomhet over hele Trøndelag ble han et effektivt og villig redskap for okkupasjonsmaktens jakt på motstandsfolk og andre. Anne Birgitte Holtans dramatisering skaper bevisst sympati rundt Rinnans skjebne til å begynne med, og derfor blir han også en tydeligere gjennomgangsfigur enn den mer forenklede framstillingen av Komissar-familien.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Kenneth Homstad (Henry Rinnan) og Duc Mai-The (Rinnans onkel). Foto: Marco Villabrille

Les også: Nytt angrep på Marte Michelets hjemmefront-bok: – Svært mange feil

Teateroppsetningen vil så mye, men de over tre timene stykket varer preges av mangel på forenklinger, nedkorting og en strammere struktur. Alle alfabetrekkene, de nydelige poetiske dragene, episodene fra nåtiden og Stranger, Komissar-brødrenes flukt i «sakte film», alle barna som på scenen framstilles gjennom dukker, Falstad og Rinnans bilturer, enkeltskjebner og detaljer som på alle måter er viktige, men ikke nødvendigvis for en teaterversjon. Som at den tyske føringsoffiseren Gerhard Flesch (Hans Petter Nilsen) ikke kan tysk og hver setning han sier oversettes med overdrevent hysteri av tolken. Tolken spilles av Mira Dyrnes Asklund, som i likhet med de andre skuespillerne med unntak av Kenneth Homstad ikler seg tre-fire roller hver i hurtige (kostyme) skift som ikke akkurat gir ved dørene de heller, alt mens spillestilen veksler ukonsekvent og innimellom svært maniert.

Utfordringen blir at vi savner å komme under huden på personene. Rinnan er bortimot den eneste som blir noe mer enn en skisse, slik ondskapen alltid behøver nyanser for å tre ordentlig fram. I det ligger også en tydelig advarsel om at historien kan gjenta seg. I mindre grad viser Bjørseth hvem Hirsch Komissar og hans familie var som enkeltindivider, kanskje fordi det hele blir så fragmentert med mange rolleskifter. De blir en jødisk familie hvis navn lever videre på snublesteinen som ble lagt ned i Klostergata. I noen grad skrapes det i overflaten på Gerson og Ellen, men i oppsetningen blir de mer et symbol på hvordan Rinnans ondskap og tyskernes folkemord påvirker et samfunn, enn personer vi virkelig blir kjent med. Det samme gjelder Rinnan-bandens ofre.

Mørket og virkemidlene strammes for alvor til i stykkets siste akt, men da har stykket mistet rot og retning. De nattsvarte øyeblikkene da Rinnan begår noen av sine siste ugjerninger etterlater derfor ikke det avtrykket de er ment å sette.