Kultur

Teateranmeldelse «Den 25. timen»: Rasjonelt om det irrasjonelle

Centralteatret inviterer oss inn i et helt nytt teaterrom med det metafysiske stykket «Den 25. timen». Allikevel har det blitt litt for lite plass til alt det vi bare kan fornemme.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Den 25. timen»

Av P.O. Enquist

Regi: Maren E. Bjørnseth

Scenografi og kostyme: Helle Bendixen

Lysdesign: Norunn Standal

Lyddesign: Torgny Amdam

Med: Iver Innset, Birgitte Victoria Svendsen, Henriette Faye-Schjøll

Centralteatret, Oslo Nye Teater

«Den 25. timen» forteller om hvordan det irrasjonelle kan være legende for et ødelagt sinn. På Centralteatret forteller man bare litt for rasjonelt om det irrasjonelle. P.O. Enquists «Den 25. timen» må kunne regnes som en moderne klassiker. Stykket om den unge gutten som er sperret inne på en psykiatrisk institusjon etter å ha myrdet to mennesker, har vært satt opp fem ganger i Norge siden premieren i 1988, inkludert en Fjernsynsteaterproduksjon. Det ble laget en dansk-svensk film i av dramaet i 2013, og stykket har også blitt satt opp jevnlig på svenske scener.

En ung gutt (Iver Innset) er altså innlagt på en psykiatrisk institusjon hvor han har blitt behandlet av psykologen Lisbeth (Henriette Faye-Schjøll) i noen år. Hun har latt han være en del av et eksperiment hvor han har fått ansvar for en katt han kaller Valle. Men eksperimentet går ikke som hun ønsker, og for å komme videre i behandlingen av gutten, kontakter hun en prest (Birgitte Victoria Svendsen). Gjennom samtaler med presten og psykologen får vi høre biter guttens historie og får innsyn i en indre virkelighet som både er foruroligende og forsonende.

Tittelen til stykket betegner den siste timen i en metafysisk verden utenfor menneskets begrepsapparat, og dette er et ganske uutgrunnelig stykke med mange hull og rom for ulike tolkninger. Det uforståelige er på mange måter dette stykkets kjerne. Det uforståelige ved guttens onde handlinger er en side av saken, hans irrasjonelle måte å få tingene til å henge sammen i ettertid, er en annen. Her står Gud mot vitenskap, psykolog mot psyke. Men i Maren E. Bjørseths regi på Centralteatret er det som om det kun er tatt vare på de rasjonelle bitene, her er det ingenting som kan fornemmes, ikke noe som lurer i det skjulte. Alt skal på et vis forklares, og det tjener ikke fortellingen.

Centralteatret inviterer oss denne gangen inn i et helt «nytt rom». Som en forlengelse av scenegulvet er det bygd en platting over salssetene, slik at skuespillere og publikum sitter på samme nivå, eller i samme rom, om du vil. Det er selvsagt gøy at teatret fornyer seg, men dette er også et veldig eksponerende rom. Fra vi geleides koronavennlig inn i salen en og en eller i par, er vi alle i publikum til beskuelse for hverandre. Vi ser hverandre også klart gjennom hele forestillingen, da vi omkranser en liten, rund spilleplass. Vi kan altså se tvers igjennom spillerommet, og dette opphever den fortettede følelsen dette stykket har potensiale til å by på. Fornemmelsen av guttens innestengte liv på sykehuset sprenges også med denne gjennomsiktige romløsningen. En rekke hvite lysrør i taket skaper en enda sterkere følelse av noe klinisk, opplyst og eksponert, og det er som om rom og lys spiller imot stykkets sentrering om det underlige, gåtefulle og uforklarlige. Ikke før i forestillingens avslutningsbilde, som for øvrig er helt nydelig, kjenner vi et pust av evigheten og tiden utenfor tiden. Da inntar fluoriserte stråler og en kaskade av stjerner scenegulvet og svøper gutten inn i noe stort og annet. Oi, så fint!

Spillestilen i denne sterkt tekst- og skuespillerdrevne forestillingen gir også lite rom for det følsomme og underlige. Henriette Faye-Schjølls psykolog er hard og kald inntil det skremmende (hvem er frisk og hvem er syk her?) mens Birgitte Victoria Svendsens prest mer undrende og åpen. Men de er begge veldig klare, tydelige og kontrollerte, og man savner å se at de revner, at de føler, at guttens verden i større grad går inn på dem, blir deres verden.

Iver Innset skaper et fint portrett av gutten, og særlig i hans fortelling om relasjonen til katten Valle åpner han for at vi kan se mennesket i monsteret og at han finner en forsonende kraft i møtet med denne katten, som han mener er Gud. Men han virker gjennomgående veldig avklart og klar i sin psykiske lidelse. Kanskje blir han litt for mye menneske og litt for lite monster til at fortellingens kontraster trer frem. Det er ikke det at skuespillerne gjør en dårlig jobb, bevares. De driver forestillingen godt. Spørsmålet er heller om konseptet og innstuderingen har lagt for mye vekt på å gjennomanalysere og forklare denne teaterteksten, som jo er en krevende tekst både å jobbe med og å se fra salen.