5
TEATER
«De urolige»
Av Linn Ullmann
Regi: Annika Silkeberg
Med: Susann Bugge Kambestad, Marianne Nielsen, Gerald Pettersen
Den Nationale Scene
BERGEN (Dagsavisen): Familiebåndene er revet over lenge før den første scenen utspiller seg i «De urolige» på Den Nationale Scene (DNS) i Bergen. Oppsetningen er basert på Linn Ullmanns roman fra 2015, om barndom, oppvekst, drømmer og svik, om fravær og intenst nærvær, det hele drømmende og fragmentarisk spunnet over egne erindringer om de tre kjærlighetene boken forteller om, og som finner sin plass like naturlig i virkeligheten som i fiksjonen. Regissør Annika Silkeberg har funnet en fin balanse i den vakre og opprivende teksten, og hennes eget manus framstår som et ekstrakt av romanen og Karen-Maria Billes opprinnelige dramatisering av denne.
Navnene nevnes aldri, med unntak av Jentas og dermed forfatterens egentlige døpenavn, Karin Beate. Men de virkelige skikkelsene bak figurene mor, far og datter er uansett aldri lenger enn en skygge unna.
Les også: Simone Grøtte skriver samisk historie i Operaen
Billes dramatisering av romanen ble først iscenesatt på Dramaten i Stockholm i 2018, og Oslo Nye Teater skulle hatt premiere på stykket i vår, omtrent samtidig med oppsetningen i Bergen. Så rammet koronaepidemien også norske teatre. Mens Oslo Nye skrinla forestillingen i denne omgang, har DNS forberedt sin versjon med de utfordringene det fører med seg, både under innstuderingen og nå med først utsatt premiere og avlyst forstilling i påvente av smitteprøveresultat. Tirsdag denne uka kunne de spille igjen, men den stadige usikkerheten DNS har opplevd rundt «De urolige», i tillegg til svært begrenset publikumskapasitet, kan dessverre bli hverdagen generelt for norske teatre denne høsten. Lite av dette preger det som der og da foregår på scenen. Samspillet mellom de tre gir den komprimerte teksten ytterligere nyanser og dybde, selv om man innimellom aner en fortsatt prosess rundt rytme og timing vedrørende en materie der de minste detaljene og følelsessvingningene krever like stor oppmerksomhet som når de store faktene innimellom truer med å spore av.
Les også: – Jeg vil ikke at det jeg skriver skal være sjarmerende
Linn Ullmann selv er jenta, enten hun er tynn som en filmremse, 12-årig ballettdanser eller 40-årig feiret forfatter. Liv Ullmann og Ingmar Bergman foreldrene. Den Nationale Scenes nye svenske teatersjef Stefan Larsson har med andre ord funnet et nærmest symbolsk førstestykke. En av vår tids mest omtalte fortellinger om kjærlighet og oppbrudd handler om to mennesker fra hvert sitt land, Norge og Sverige, med høyst ulik kulturell og sosial ballast. I midten barnet som trekkes mot dem begge. Hun er morens beste venn før det går over i opprør og trass – fra begges side. Faren med sine regler og evinnelige punktlighet gir datteren adgang til å besøke han en gang om året, om sommeren, på øya han etter hvert aldri forlater med mindre det er høyst nødvendig. Hun er hans niende og siste barn, og hun er morens første og eneste.
Hun opplever at begge foreldrene uansett er mest opptatt av seg selv, sin egen kunst og hvilket avtrykk de etterlater seg, selv når hun er til stede, og særlig når hun blir slept etter deres innfall og må finne trøst dels i ensomheten, dels i uroen som dirrer gjennom den brutte treenigheten. På scenen forsterkes denne uroen når rollene skifter og foreldrene blir som barn i møte med datterens søken etter fornuft og sammenheng. Slik skaper Silkeberg et drømmende, men også nådeløst direkte portrett av hungeren fravær bringer med seg, sømløst skiftende mellom tidsepokene.
Les intervju med Liv Ullmann om Bergman: Scener fra et vennskap
Jenny Andrés fine scenografi hviler i det modernistisk nordiske, og sørger for både forankring og tankeflukt. Den rommer friheten så vel som murene som omgir den. De høye og naturgrå plankene på tre sider av scenen rammer inn et basseng. Langs sidene ligger halvfulle gjennomsiktige plastflasker. Mens publikum setter seg går en blek sol opp over en grå horisont, med hav, vær og fugler i flukt. Illusjonen av Bergmans Fårö, der han bygde bo for seg og for sin lille familie, er påtrengende, mer subtile er plankene som kan være både Bergmans beskyttelse mot nysgjerrige, men også det «fengselet» Ullmann opplevde det som i årene forut for Linn Ullmanns fødsel. Jenny Andrés dekorasjoner blir knugende når Fredrik Arsæus Nauckhoffs videoprojeksjoner på plankeveggene går over i det dystre og urokravlende.
Forholdet mellom Liv Ullmann – skuespilleren som var Ingmars «stradivarius» – og den genierklærte regissøren gikk fra latter i sommernatten til svart sjalusi og maktbegjær, og derfra igjen til livslangt vennskap. Bergman hadde sine egne engler og demoner, og slik kan vannet på scenen også symbolisere denne treenighetens «evig liv», men også en rensende betydning for særlig barnet og på et tidspunkt også moren, i en fyllesvir av en sekvens som borer i så vel desperasjonen hun føler som i situasjonens humoristiske sider. Som når datteren rammer moren på det ømmeste ved å påpeke at hun har takket ja til en rolle på Broadway uten å kunne bære en eneste ren tone.
Les også: – Bjørneboe var en åpenbaring for meg
Fra remmene henger svarte ballettsko som heises ut og inn av bassenget. Linn Ullmann danset som liten, men nå er det ordene som danser, rykker, smerter og skaper skjønnhet. I dette ligger også referanser til den svarte svanens symbolske utvikling fra uskyld og uvitenhet til livserkjennelse. Annika Silkeberg lar Jenta i Susann Bugge Kambestads skikkelse være både veksel og omformer i stykket. Kambestad gir henne sårbarhet og påståelighet, med 12-åringens uforsonlighet stamper redd, lengtende og keitete dansende rundt, men også med den voksne kvinnens refleksjoner rundt den rollen hun selv spiller i sine to foreldres ulike tolkninger av hva livet skal være. Marianne Nielsens gir et sammensatt portrett av en mor som er beundret for sin skjønnhet, men også drevet ut i fortvilelse over å bli dratt mellom alenemorrollen og de mer glamorøse rollene hun blir tilbudt.
Gerald Pettersen gir sin Bergman-skikkelse autoritet, men i enda større grad en rørende skjørhet som far og et egenrådig menneske i utakt med tiden. De skulle skrive bok sammen, han og datteren, men det er først når hans språk og minner svinner og døden nærmer seg for den legendariske film- og teatermannen, at datteren, forfatteren, får satt seg ned med båndopptakeren for å fange en historie som før ikke er fortalt.
Som om hun vil finne det fotografiet av dem alle tre sammen, som en familie, som aldri noen gang ble tatt. Hun finner det ikke, istedet skal hun komme til å gjenskape savnet etter det på en langt mer sammensatt og rørende måte enn et tilfeldig snapshot ville gjort. Noe også «De urørlige» som teaterstykke viser.