Øystein Røger som Tinker og Thorbjørn Harr (liggende) som Graham.

Teater med høy smerteterskel

Av og til må man oppsøke helvete for å unngå å havne der i virkeligheten, mente dramatikeren Sarah Kane. Nå har porten gått opp for hennes egen versjon av helvete på Nationaltheatret.

Kultur

 

5

TEATER

«Renset»

Av Sarah Kane

Regi: Oskar Korsunova

Med: Birgitte Larsen, Øystein Røger, Thorbjørn Harr, Kingsford Siayor, Tarjei Westby, Jonas Strand Gravli, Kristin Grue 

Nationaltheatret, Hovedscenen

 

Den britiske dramatikeren Sarah Kane tok sitt eget liv i 1999, 28 år gammel. Men de nattsvarte demonene hun kjempet mot lever videre gjennom en intens knyttneve teatertekster, hvorav «Renset» nå løftes opp på Nationaltheatrets hovedscene. Det er et vondt og estetisk overskudd av et mareritt, hvor kjærlighet, rus, galskap og selvfornedrelse dissekeres med kirurgisk presisjon.
Kanes stykker har gjennomgående skapt oppmerksomhet og debatt på grunn av sitt eksplisitte uttrykk og direkte voldsscener, og Nationaltheatret har ikke akkurat lagt noen demper på sensasjonsjaget vedrørende premieren på Oskar Korsunovas tolkning. De har gitt «Renset» 18-årsgrense og laget en katalog som understreker voldsaspektet i skildringen av sanatorie-«legen» Tinkers sadistiske tortur og lemlestelse av sine pasienter, alle fanget i et psykologisk jerngrep i hans kliniske kjellerlaboratorium. Likevel er det ikke bare volden i seg selv som gjør stykket tidvis rystende og kvalmende. Kanes knappe manuskript strammes som en løkke rundt basale følelser som kjærlighet, desperasjon, frykt og tomhet, og smerteskildringene forsterker det hele. Faktisk er Korsunovas oppsetning mindre eksplisitt voldelig enn det manuset gjennom sin nøkterne kjølighet legger opp til, mye grunnet valg av sterke metaforer som projiserer overgrepene inn i det abstrakte. Ikke for det. Det klippes tunger og lemmer uten forbehold.

Les også: Dette kan du se på teater i høst

Her er Grace og broren Graham. Han dør etter at Tinker injiserer en overdose heroin gjennom øyeeplet hans i stykkets åpningssekvens. Hennes søken etter broren gjør at hun mer og mer identifiserer seg med han, ytterligere trigget av en annen av Tinkers pasienter, Robin, som kledd i Grahams klær framskynder Graces psykiske sammenbrudd. Så har vi Rod og Carl, er de villige til å dø for kjærligheten, i den andres sted? Og Tinker selv, som oppsøker en stripper av behov for nærhet, for å finne ut av seg selv. Men her er alle fanger, nettopp i selvet, av lengsler og i kjærlighet - og i utenforskapet, et aspekt som sannsynligvis var sterkere framme som tabubelagt da det ble skrevet i 1988, med tanke på Kanes skikkelser: rusmisbrukere, psykopater, mentalt forstyrrede, homofile. Og alle disse «forsøksrottene» som finner veien inn til den forvillede Tinkers nådeløse kjerne er uten tilhørighet annet enn til hverandre. Smerten blir lynavleder, altoppslukende, ødeleggende, befriende. Rensende.

Les også: Nå starter misjonsreisen deres

Det er vanskelig å ikke lese «Renset»s tekstlinjer og svarte understrømmer opp mot dramatikerens endelikt. Men også Kanes litterære, filosofiske og religionsbevisste forelegg ligger tjukt utenpå stykkets fragmentariske oppbygning, som forsterkes ytterligere av Korsunovas «kapitteloverskrifter», bibelord som ikke opprinnelig finnes i manus. Det meste dreier rundt Graces transformasjon og Tinker, et navn visstnok «lånt» fra en engelsk teaterkritiker ved samme navn som radbrakk Kanes første stykke «Blasted». Øystein Røger spiller Tinker med iskald tilstedeværelse, med en letthet som står i skarp kontrast til hans gjerninger, helt fra han i stykkets begynnelse står bøyd over Graham for så vende sitt lysende nattøye mot publikum lik marekatten i Henry Fuselis maleri «Mareritt». Den gotiske påvirkningen på Sarah Kanes mørke tankegods er åpenbar i Korsunovas regi, hvor andre etasje av scenografien, biblioteket, representerer kunnskapen, mens underetasjen er dels laboratorium, dels klinisk fliselagt torturkammer, og dels installasjon lik en av Damien Hirsts formaldehydtanker i serien Natural History. Slik stiller scenograf Gintaras Makerevicius smerte og kjærlighetssøken til skue, og hvor glassveggenes separerende, konserverende effekt illustrerer avstand og evighet uavhengig av hvor mange lemmer man kutter av eller hvor intens smerten er.

Les også: Viktig, vondt og mesterlig

Dette bidrar til stykkets svakhet, en tidvis overtydeliggjøring som balanserer hårfint mot det sjablongaktige. Kunstens og populærkulturens referanser er i det hele tatt så mange at scenografi og musikkbruk truer med å overskygge alt annet. Den gjentakende bruken av Joy Division-sangen «Love Will Tear Us Apart» blir ikke bare et i sammenhengen bokstavelig bilde på hvordan kjærligheten river oss i stykker, men også et åpenbart hint til Kanes skjebne når vi vet at Joy Division-vokalist Ian Curtis’ tekster, liv og ikke minst selvmord i en alder av 23 opptok Kane i stor grad. Begge, som en av skikkelsene i «Renset», valgte samme måte å dø på. Mens Korsunova i sin forrige oppsetning «Klassen vår» var knivskarp, vakler han her hårfint på terskelen til vidåpne dører, og i noen sekvenser blir ubehaget ufrivillig morsomt når tomheten bak virkemidlene blir for åpenbare. Å la han bruke Nationaltheatret som sitt eget laboratorium i dyrkingen av sin fascinasjon for Sarah Kane, er aldri langt unna katastrofen. Noen vil sikkert si langt over i det patetiske.

Les også: Fortettet uhygge i møblert hjem

Så blir det opp til skuespillerne å løfte Kanes intensjoner ut av det kliniske. Kingsford Siayor og Tarjei Westby gir intenst liv til Carl og Rod, gjennom ekstrem kroppsbeherskelse og tilstedeværelse. Jonas Strand Gravli og Kristin Grue fungerer fint i sine roller, og Thorbjørn Harr skaper likevekt som skyggen bak Birgitte Larsens Grace, hvis søken blir absolutt på lemlestelsens blodstenkede alter. «Renset» er vondt og vakkert, ikke uten lyter og estetiske egotripper, men likevel en direkte og uforbeholden teateropplevelse som setter seg i kroppen som en gnagende demon.