TAV tilbake til Disniland

The Aller Værste er blitt en legendarisk størrelse i norsk rockhistorie. Selv om bandet bare holdt på i to hektiske år, satte de uslettelige spor etter seg. «Disniland i de tusen hjem» var det andre, og siste albumet til The Aller Værste. Debuten «Materialtretthet» er blitt gjengangeren på listene over tidenes beste norske album. «Disniland ...» er blitt stående litt i skyggen, men er nesten like bra. Det kan nå høres igjen på en dobbel vinylutgave som også inneholder en hel plate med ekstraspor.

Jeg møter igjen The Aller Værste 40 år etter starten: Sverre Knudsen, Chris Erichsen, Harald Øhrn og Ketil Kern. Lasse Myrvold døde i 2006. Det skal handle om den imponerende produktiviteten som førte til at «Disniland ...» kom ut bare et halvt år etter «Materialtretthet», og hvordan denne intensiteten tok knekken på gruppa i løpet av det halve året etterpå.

Historien om The Aller Værste er en påminnelse om hvor rasende fort alt gikk i overgangen fra 70- til 80-tallet. Gruppa begynte å øve 1. oktober 1979. De spilte inn sin første singel i november, og ga ut en ny EP i mars 1980. De turnerte intenst, spilte 25 konserter bare i Oslo og omegn det første året, inkludert fem ganger på Høvikodden, og et nachspiel for The Clash-konserten på Pilen, med The Clash selv til stede. De ga ut debutalbumet «Materialtretthet» i november, og i februar i 1981 ble dette belønnet med Spellemannprisen i klassen «nyrock». En veldig etablert pris å få for et så alternativt band, syntes nok noen. De følte at de måtte videre i full fart, for at ikke alt skulle falle sammen. Like etter dette kunne de fortelle at det allerede kom et album til!