5
TEATER
«Vrede»
Av Joanna Murray-Smith
Regi: Anders T. Andersen
Med: Birgitte Victoria Svendsen, Johannes Joner, Marte Germaine Christensen, m.fl.
Oslo Nye, Centralteatret
Er ungdommelig sinne og opprør kun forbeholdt de venstreradikale? Dette er ett av spørsmålene som reises i teaterstykket «Vrede», som kanskje er det viktigste du ser på en scene denne høsten, uavhengig av om du har tenåringer i huset eller ikke. Med utgangspunktet i en liten familie stiller «Vrede» spørsmål rundt de valgene vi tar og de livene vi lever, og hvorfor en generasjons verdisett ikke nødvendigvis lar seg videreføre til den neste. Grunnleggende handler «Vrede» om hvorvidt det gode nødvendigvis er godt for noe, og hva som eventuelt feiler det som er riktig, satt opp mot allmenne forventninger, suksesskrav, hverdagsrasisme og moraldebatt. Alt i lys av et politisk og sosialt samfunn som stadig blir mørkere og mer polarisert.
Alice og Patrick er vellykkede akademikere som hele livet har vektlagt de gode verdiene, de etiske prinsippene og den riktige politiske samtalen som er forenelig med deres verdensbilde og syn på sin egen rolle i dette. Slik har de også oppdratt sønnen Joe, som ikke kunne brydd seg mindre om at Alice vinner en stor internasjonal pris for sitt arbeid som hjerneforsker, og at Patrick er en kjent og noenlunde suksessrik forfatter. De bor i en prestisjeleilighet med hage, stabler av bøker og designmøbler av det slaget som hinter om status snarere enn kravet til komfort. Kort sagt er de perfekte og så uangripelige at selv den pågående og skarpe journaliststudenten Rebecca har vanskeligheter med å vippe dem av pinnen når hun skal gjøre et større intervju med dem. Men fasaden sprekker den dagen læreren til Joe forteller at gutten sitter i avhør på skolen, tatt for å ha tagget ned en moske med hatmeldinger.
Joes handlinger og hatske sinn bryter med alt foreldrene står for, og de forstår ikke hvordan han kan snu seg mot dem og deres verdier på en så radikal måte. Eller kan de det? Ut av sprekkene tyter det ut gammelt verk og puss. Australske Joanna Murray-Smiths «Vrede» («Fury») kan på papiret virke forutsigbart, men akkurat som beslektede dramaer som «Blodig alvor» og «Skylight», tar det vendinger som er sammensatte og utfordrende. Mens Rebecca blir den som binder det hele sammen i en uventet hard knute, blir læreren (Morten Røhrt) en stemmem for de kyniske markedskreftene og den totale blindhet for Joes beveggrunner, en «samfunnsstøtte» og et forbilde som ikke bryr seg om elevenes meninger så lenge de ikke smusser til skolens gode rykte. Et sted mellom omgivelsenes holdninger og foreldrenes dogmatiske godhet ligger kimen til Joes forvirring.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
«Vrede» er en intellektuell tekst, men også intelligent på det viser at den ikke forlater publikums krav på å bli underholdt og revet med. Gjennom smarte sceneskifter og subtil replikkdrevet humor skaper regissør og stykkets oversetter Anders T. Andsersen gjenkjennelighet og et sjeldent nærværende temperament. Historien og spillet tar tenåringens opprørstrang, ofte like uforsonlig som naiv, på kornet, og den berører klasseskille og statusforskjeller på en måte som ikke dveler ved selvsagtheter og forklaringer, men som i korte innsiktsfulle sekvenser utmeisler konsekvensene og avgrunnene som ikke behøver nærmere tolkning. Som i de avgjørende møtene mellom Alice og Patrick og et annet involvert foreldrepar, spilt av Helle Haugen og Petter Vermeli. Her tegner Murray-Smith et bredt sosiologisk kart med små, men sterke virkemidler. Scenografien (Erlend Birkeland) blir et vellykket hint til status og posisjon, og her i nord gir det helhetsuttrykket en verdifull ekstradimensjon gjennom en bevisst valgt design som løper ut av det rasjonelle og det funksjonalistiske. Dette er merkelapper som ikke går overens med Joes skjøre verdisyn, forkvaklet i foreldrenes øyne, ikke like uforståelig i andres. Skuespillet og tekstens drøfting av tematikken og fortidens synder, gjør «Vrede» til rystende godt teater.
Birgitte Victoria Svendsen og Johannes Joner spiller foreldrene, og Marte Germaine Christensen er handlingskatalysatoren Rebecca. Joe spilles aldeles glimrende av Jonas Strand Gravli, som for øvrig hadde en ikke ulik rolle i Nationaltheatrets oppsetning av «Helikopter» (2015), også det et australsk stykke om foreldre, tenåringer og fasadesprekk. På Centralteatret er han en del av et samstemt ensemble som i Andersens regi framstår som latent eksplosive, og hvor erfarne skuespillere får skinne utenfor komfortsonen.
Anmeldelsen er basert på generalprøven.