– Tarjei er så konfliktsky at han rømmer til verdens verste konflikt

– Tarjei har vokst opp med klare forventninger om å bli noe han ikke ønsker å bli. Afghanistan er hans mulighet til å komme seg unna, sier John Emil Jørgensrud til Dagsavisen.

Han spiller tittelrollen i det nye stykket «Tarjei», som har urpremiere på Nationaltheatrets Amfiscene i kveld.

– Tarjei er så konfliktsky at han rømmer til verdens verste konflikt for å slippe unna, sier regissør Tyra Tønnessen.

Hun har dramatisert forfatteren Helga Flatlands kritikerroste og prisvinnende trilogi «Bli hvis du kan». Forventningene er høye: «Tarjei» er allerede utsolgt flere av spillekveldene.

Les også: Nå bestemmes dødshusets skjebne

Intim stemme

De tre barndomskameratenes død er historiens sentrum, eller episenter, forklarer Tyra Tønnessen. Men også teaterversjonen forteller om tida både før og etter det skjedde, slik Helga Flatlands tre romaner gjør det.

– Trilogien tar for seg ei hel bygd. Jeg lar være å bruke romantittelen fordi jeg har valgt å følge én av de tre guttene, Tarjei. Skulle man dramatisere hele trilogien ville det krevd stort format på hovedscenen, med tjue skuespillere over fire timer. Men Helga Flatlands stemme er veldig intim, og passer veldig godt også i et mindre format. Så kan heller andre ta de to andre guttene, eller lage teater av hele trilogien, sier hun.

Sorg

Sorg er et viktig tema i stykket.

– Marerittet for alle foreldre er å miste et barn. Noe så ufattelig, det er umulig å forstå hvordan man skal leve videre med alle tankene, sier Liv Bernhoft Osa, som spiller Tarjeis mor, innflytter fra Oslo og bygdas bibliotekar.

– Krisen gjør at helt vanlige ting i et liv blir sett med nye øyne, sier Tyra Tønnessen.

– Men det jeg liker med bøkene er at de er så rike på nyanser. To år etter tragedien har noe skjedd, også med sorgen. Men det kan være ensomt å sørge, tror jeg. Folk gjør det på ulike måter, ikke alltid sammen, sier Bernhoft Osa.

Ukjente ideal

Men sorg er ikke eneste tema. Helga Flatlands trilogi handler også om familie, om kommunikasjon, og om hvordan tilfeldigheter kan spille avgjørende roller i et menneskeliv.

– Samfunnsmessig er det ikke noe stort problem at folk verver seg til Afghanistan – totalt har ti norske menn dødd der. Men at storsamfunnet har bestemt seg for å sende folk for å krige der borte er absurd. Helga Flatland viser utrolig godt hvor lite de vi faktisk sender i krigen, tenker på de idealene de liksom er sendt for å kjempe for. Motivasjonen deres handler om helt andre, mye nærere ting, sier Tyra Tønnessen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Bønder i krig

At de som drar er bondesønner er imidlertid ikke tilfeldig, mener hun.

– Historisk har det alltid vært bondesønner vi sender i krigen, for å kjempe for andres interesser enn sine egne.

– «Tarjei» starter likevel med at jeg frikjenner dem rundt meg for skyld. Det var mitt valg å dra, sier John Emil Jørgensrud.

– Det er gøy at alt foregår på landet. Det fins mange norske bøker om bygdefolk som egentlig er kunstnere, og som lengter bort fra bygda. Men her er det særlig én karakter, Tarjeis søster, som faktisk ønsker seg et liv på landet. Hun er bonde, med et lidenskapelige forhold til korn-, gress- og kjøttproduksjon, sier Tønnessen.

– Mens Tarjei ser det samme arbeidet og kun ønsker å slippe, sier Jørgensrud.

 Les også: Ari Behn går til Juritzen med kontrakt på sju bøker

Menneskelig drama

Så da går søstera der, i «Tarjei» spilt av Kjersti Tveterås, med en død bror og sørgende foreldre som ikke klarer å se at hun er skikkelig motivert for å ta over gården. Det var det jo Tarjei som skulle. At ingen i familien kommuniserer ordentlig med hverandre gjør ingenting enklere.

– Det jeg syns er interessant på teater, er når det er hele og gyldige karakterer. At menneskene er interessante, og konfliktene oppstår på grunn av deres ulike synsvinkler. Det interesserer meg mye mer enn ytre drama. Prosesser og utvikling i menneskene. Der har vi Helga Flatlands bøker, sier Tyra Tønnessen.

Les også: 22. juli som påskekrim på NRK

Rekruttering

Hun hadde lest «Bli hvis du kan ...», og lagt merke til Helga Flatland. Tenkt at hennes fortelling burde bli teater. Så da Nationaltheatret hadde lest samme bok, og lurte på om hun ville dramatisere, sa hun selvsagt ja.

– Jeg prøver hele tida å rekruttere norske samtidsforfattere til teateret. Vi har stort behov for å supplere klassikerne med et moderne blikk på samtida. Unge forfattere har ikke alltid så sterkt forhold til teater, mer med film. Men det har vært veldig gøy å jobbe med Helga Flatland. Noen forfattere kan bli veldig beskyttende overfor sin egen tekst. Ikke Helga. Hun forsto med en gang at teateret har sine egne virkemidler, sin egen intimitet, sier Tyra Tønnessen.

Nært rom

I bøkene forteller de ulike karakterene i førsteperson.

– Det som er veldig interessant for meg med teater, er at det er ekte mennesker i samme rom som publikum. Det får man ikke på YouTube, eller om man leser i en bok. Hva vil det si at vi er i samme rom? Så jeg har forsøkt å bevare den intime betroende tonen fra romanen, der alle forteller i jeg-person, sier regissør Tønnessen.

De ulike personene legger vekt på ulike ting rundt Tarjeis liv og død, men er også innom noen av de samme detaljene.

– Livet består av et fint nettverk av små hendelser, følelser, kontakt. Det er det Helga Flatland viser fram, på veldig rørende vis.

Hun viser også hvor vanskelig det er for folk å bryte med egne mønster, også når man er klar over dem.

– Det er både tragisk og komisk. Som når du sitter og leser, eller ser stykket, og tenker at «åh, alt dette ville løst seg om de bare kommuniserte med hverandre» – og så sier karakteren nettopp det, «i vår familie kommuniserer vi ikke med hverandre».