Tar føringen i Hamlets dødsdans

Noe stinker i Nasjonalballetten. Det er kroppen til Hamlets far som gir fra seg en kvalmende lukt, og over liket skriker Hamlet: «God he stinks! My father didn’t stink like that!». Det er hovedrolleinnehaveren Silas Henriksen som roper. I midten av en scene fra den snart premiereklare ballettoppsetningen «The Hamlet Complex» på Operaens hovedscene, nekter han som Hamlet å identifisere farens lik. Sammen med koreograf Alan Lucien Øyen terper han replikkene ballettdanseren ikke er vant med å ha. Samtidig har en lapp fra systua sneket seg opp ved siden av koreografen: «Alan! Svart likpose. Kanskje litt for liten? Utangspunkt for å lage større. Vet ikke hvor holdbar den er om den skal dras over gulvet med noen inni. Har 2 til nede. Carl».

Les også: Dette kan du glede deg til på Oslos teaterscener i høst

Hamlet-komplekset

Hele huset vil vite hvordan «The Hamlet Complex» skal bli seende ut, selv om koreografen ikke vet det helt selv ennå. Det gjenstår fortsatt å sy alle scenene sammen, og det eneste han vet med sikkerhet er at forestillingen ikke skal være nevneverdig lik den Shakespeare førte i pennen i 1599. Tvert imot er det hva «Hamlet» har blitt etter et knippe århundrer med fortolkning Øyen vil vise fram.

– Kan man i det hele tatt sette opp «Hamlet» uten å ta innover seg at man setter opp «Hamlet»? Det er jo den store vitsen, «the joke», med dette prosjektet. Alle har gjort det før deg. Nå setter ikke vi opp Hamlet per se, vi tematiserer stykket heller, og da blir meta-aspektet like viktig som selve forestillingen. Det påstås at Hamlet er den mest omtalte rollefiguren i hele litteraturhistorien etter Jesus. Alle har hakket hull på han. Tittelen på stykket hentet vi fra en bok med samme navn, som mente at Freud har lett frem så mye etter Ødipus-komplekset i sin «Hamlet»-lesning, at han heller burde kalt det for Hamlet-komplekset, sier Øyen.

– Til syvende og sist kan ingen påstå å kunne noe om «Hamlet». Vi kan noe om oss selv, som vi kan lese inn i «Hamlet». Derfor har dette et stykke et så tydelig metaperspektiv, for jeg kan ikke ta utgangspunkt i noe annet enn meg selv, sier Øyen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Danser med døden

– Jeg må virke helt besatt av døden! ler Øyen da han skal fortelle hvorfor «Hamlet» ble utgangspunktet for hans helaftens debut med Nasjonalballetten. Stykket rommer mange temaer, men handler unektelig om hva det vil si å være eller ikke å være.

– Jeg tror jeg har hatt begravelser i hver eneste forestilling jeg har satt opp. Ved min siste oppsettelse, med Tanztheater Wuppertal Pina Bausch, hadde jeg vel så mange som fire begravelser. Tanken på å leve evig er noe av det aller skumleste jeg vet, det er så betryggende å vite at du en dag skal utfor stupet. Borte! Videre! Det er jo en absolutt visshet om det, og jeg tenker det er veldig deilig å vite at om 50 år sitter det helt andre mennesker i denne salen. På en helt annen forestilling.

– Men, ved å stadig sette opp stykker som tematiserer døden og minner oss på at vi danser på en kirkegård, kan vi kanskje bli flinkere til å løfte blikket og sette pris på det vi har her og nå, sier Øyen.

Dødens tilstedeværelse er «Hamlet» i få ord. Erfaringen av å miste noen og samtidig vite at man skal fylle livet med mening før man selv forsvinner; det er både bremsen og motoren i Shakespeares stykke.

– Jeg ser på Hamlet som en bitteliten gutt som har mistet faren sin. Han mister gangsynet i møte med den sorgen, og slik begynner «operation procrastination» – han tar jo aldri affære stakkars. Kanskje er det derfor jeg alltid har sett på han som et barn, selv om det ofte argumenteres for at han er 33, i Jesu alder. Det er nok grunnen til at jeg har så mange barn i denne forestillingen, sier Øyen.

– Denne «vil ikke vokse opp»-skikkelsen, som gruer seg fryktelig til at foreldrene skal dø, glir rett inn i vår tid, tenker jeg. Jeg kjenner meg godt igjen i frykten for å være den betydningsfulle nestemann i køen, fortsetter han.

For hvis Hamlet en gang i tiden speilet renessansemennesket, kan han like så godt speile millenniumsmennesket i dag, mener Øyen. Det er i grunn ganske få ting fra Shakespeares renessanseunivers som ikke stemmer med vår tid.

– Vel, Danmark og Norge er ikke i krig med hverandre lenger, så det er i alle fall annerledes, ler Øyen.

– Det er noe trykket og presset «Hamlet»-universet, det minner om et slags sci-fi, «Black Mirror»-landskap. Er det et ekte dansk slott vi ser, eller et det trykkokerrom? Dette er et sted hvor tiden ikke stemmer overens, hvor natt og dag er feil, hvor spøkelser eksisterer, hvor galskapen florerer, hvor alle er paranoide og ingen kan stole på noen; det er jo tiden vi lever i! For min del begynte det å skygge over da Donald Trump kom til toppen. Det er jo fryktelig oppi dagen: hva er sant og hva er løgn? Hva kan vi stole på?

Saken fortsetter under bildet.

– Å postulere ting om Hamlet? Det er jo virkelig ikke lov, sier Øyen om å sette opp en fri tolkning av «Hamlet». Her øver Øyen inn med den unge og eldre Horatio, spilt av Aurelien Haugen og Jonathan Olofsson. Foto: Mimsy Møller

Les også: Forbrytelser, straff og strutteskjørt

Hamlet av hengslene

Scenene som presenteres i «The Hamlet Complex» skal være utradisjonelle, og det aller færreste er sitert fra Shakespeare selv. Scenene er moderne, ofte med et meta-perspektiv på hvordan stykket har virket i sin tid og hva «Hamlet» representerer. Karakterene viser seg både som ung og voksen, der for eksempel elleve år gamle Evert Karlsson fra Barnekoret spiller den unge Hamlet, mens Silas Henriksen fra Nasjonalballetten spiller den voksne (om ikke like barnslige) varianten av prinsen. Det er ingen tvil om at Øyen flytter på kompaniets grenser: ballettdanserne skal ha replikker og spille sammen med skuespillere, samtidig som skuespillerne også skal danse.

Blant referansene kan Øyen blant annet fortelle at Mel Gibson er å finne på scenen, men ikke i kraft av sin ikoniske Hamlet-tolkning fra 1990. Hamlets replikker i forestillingen er heller hentet fra skuespillerens psykotiske telefonsamtaler fra 2010, da han truet sin ekskjæreste Oksana Grigorieva på livet. Øyen sammenlignet telefonsamtalen med originalens akt 3, scene 1, der Hamlet fordømmer Ophelia som løgnaktig og horete, bryter forlovelsen og ber henne gå i kloster.

– I telefonsamtalen Gibson hadde med eksen kjente vi igjen retorikken til Hamlet. Gibson sier blant annet «you’ve destroyed my reputation» og «you are deceitful», som ligner mye på hvordan Hamlet behandler Ophelia i akt 3. Også når Hamlet anklager moren sin, Gjertrud, for å være en hore fordi hun gifter seg med onkelen, var Gibsons telefonsamtale fascinerende lik. Gibson sier blant annet: «you go around, sashaying around in your tight clothes, and you can see your pussy from behind». Vi tok lydopptaket fra Gibsons utbrudd og la det oppå videoen av Hamlet, og det var ganske fascinerende hvor bra det matchet! Du ser hvor mye teater han har lagt i de telefonsamtalene, og hvor mye vi kan spille oss opp i det virkelige liv, sier Øyen.

– Det er et eksempel på hvordan vi har åpnet opp «Hamlet», for å se hvordan verden utenfor kan få plass inn i forestillingen vår. Vår forestilling handler like mye om Gibson som Hamlet, som den misogyne mannen generelt. Dette stykket er jo ekstremt sexistisk, sier Øyen.

På vaklende grunn

«The Hamlet Complex» kom til etter Øyens koreografi «Timelapse» som var å se under «Mesteraften» på Operaen i våres. Øyen ville bruke samme type scenografie for å forene teatret og dansen på scenen. Et entusiastisk «ja» kom fra Ingrid Lorentzen og en av Nasjonalballetts mest krevende scenografier ble lagt i støpeskjeen på metallverkstedet. «The Hamlet Complex» utspiller seg på en operascenografi som ser ut som et trekkspill eller et teleskop. Scenen balanserer på 350 hjuldeler og skal bevege seg til og fra publikum under forestillingen.

– Den scenografien var jo et umulighetsprosjekt. Scenen er som et kamera, et sug. I midten ville vi plassere det lille mennesket. Ingmar Bergman satte ord på hva en sånn scene kan representere det i sin siste film «Troløs». Der sies det: «Varför leker vi? En förströelse före döden. I det dunkla tidsrum som återstår händer et och annat bara på grund av den hårt sammanpressade tiden. Et sug. En virvel. Till och med kvarglömda emotioner som kommer i rörelse. Jag börjar leta efter svar på frågår jag en gång i tiden aldrig ställde», sier Øyen.

Les også: Møt tre skeive kulturaktivister: - Noe er råttent i den norske homotoleransen