Kultur

Tar drabantbyen til teateret

– Det handler om å vokse opp med hip hop, sier Groruddalen-kameratene Don Martin, Felipe og Jonatan om forestillingen «Blokk til blokk», som får urpremiere på Det Norske Teatret

Bilde 1 av 2

«Fra blokk til blokk – der vokste hip hop opp!» rapper Don Martin, på Det Norske Teatrets scene 3. Bak ham står en haug med gamle tjukk-tv-er. På benken ved siden av sitter brødrene Felipe og Jonathan Castro. Vi er på Romsås på 90-tallet, i konsertforestillingen «Blokk til blokk», som har urpremiere på Det Norske Teatret lørdag. Det handler om livet og musikken til de tre drabantby-kameratene «Don» Martin Raknerud, Felipe «Fela» Castro og Jonathan «Boss» Castro.

Forestillingen starter med blokka på Romsås der Don Martin vokste opp, og trekker linjene tilbake til hip hop-ens vugge i en blokk i Bronx, og DJ Kool Hercs legendariske første «block party». Derfra spredte hip hop seg – «blokk for blokk, bydel for bydel, land for land og sjanger for sjanger», som de sier i forestillingen – til å bli dagens dominerende populærmusikk.

– Vi blander hip hop-ens opprinnelse med vår opprinnelse, viklet inn i vår musikk, forteller de tre.

– Det handler om hvordan det er å vokse opp i Groruddalen og hvordan det er å vokse opp med hip hop.

Les også: – Det er vanskelig å hate noen du digger

Hvorfor hip hop treffer

Don Martin er en av norsk hip hops veteraner, som mangeårig medlem av Gatas Parlament, og de siste årene som soloartist. For solodebuten «En gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt» (2013) fikk Don Martin Spellemannprisen. Forestillingen på Det Norske Teatret er basert på låter fra Don Martins tre soloalbum, der brødrene Castro er med som gjesteartister. De tre har samarbeidet i en årrekke, og møttes som ungdommer gjennom hip hop-miljøet i Groruddalen. Felipe og Jonathan kom til Norge fra Chile med familien som barn. På pressebildene for forestillingen poserer de alle tre stolt foran t-baneskiltet «Romsås», selv om Felipe og Jonathan kommer fra Haugenstua litt lenger nedi dalen - «men vi har tilbrakt store deler av oppveksten på Romsås», understreker de.

– Groruddalen er den største bydelen i den største byen i Norge. Det er hovedsakelig arbeiderklasse og tett befolket. Det er ikke Mexico City eller Bogota eller Bronx, men alle steder i verden har sine utfordringer. At noen har verre problemer, gjør ikke dine egne problemer mindre, sier Don Martin.

– Vi prøver ikke å si at alt var så tøft og brutalt på Romsås. Vi prøver å forklare utgangspunktet for at vi ble glad i hip hop. Andre hadde idrett og korps, vi hadde hip hop, sier Felipe.

– Vi er stolte av stedet vi er fra. Vi tar Romsås med til Det Norske Teatret for å skryte av det, sier Jonathan.

– Det som er interessant, og som vi ikke skjønte som barn, er hvorfor hip hop treffer de det treffer. Oslo øst er forskjellig fra Queensbridge, men begge steder handler det hvordan du blir sett på, din posisjon i samfunnet. Vi identifiserte oss med grunnholdningen i rap-musikken vi hørte 90-tallet: Tupac, Ice Cube, Rakim, Ice T, Nas på 90 tallet – følelsen de formidlet i tekstene sine, av å bli sett ned på og tenke «fuck det her, jeg skal overvinne dette», sier Don Martin.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Inn i teateret

Forestillingen ble til som et prøveprosjekt på Torshovteatret i fjor under festivalen Spkrbx, som er et møtepunkt mellom hip hop og teatermiljøet. Nå er konsertforestillingen plukket opp av Det Norske Teatret, mange av forestillingene er allerede utsolgt, og det blir satt opp flere utover våren.

– Det er et skritt i riktig retning at teateret anerkjenner hip hop. Det har vært en kamp for å få hip hop inn på teaterscenen, sier Felipe. Han hadde selv en rolle i Det Norske Teaterets gjestespill «Vinduer» i fjor. De andre to er teaterdebutanter.

– Vi spiller ingen roller, vi er oss selv, vi gjør det på vår måte, sier Jonathan Castro, som driver hip hop-studio for ungdom i Groruddalen.

– Det er rart for oss å være på teater. Men Det Norske Teatret gjør ting annerledes, de pusher grensene for hva som kan kalles teater. Det er et bra hjem for dette stykket, sier Don Martin.

Og dermed får de fritak fra regelen om at forestillinger på Det Norske Teatret skal være på nynorsk.

Felipe: – Hadde vi gjort dette på nynorsk hadde vi mistet noe av essensen av det vi er, essensen i hele stykket.

Don Martin: – Vi rapper på dialekt, da. De anerkjenner at det er dialekt.

Jonathan: – De respekterer oss nok til at vi får gjøre vår greie. Språk er identitet. Når vi skal fortelle hvem vi er må vi bruke vårt eget språk.

Les også: Lei shitstorm rundt Oslo øst

Mer fra Dagsavisen