Kultur

– Takk arbeiderbevegelsen, ikke olja

Norge har olje. Men velferdsstaten vår er tuftet på annen industri også, og – ikke minst – på mennesker. Amalie Kasin Lerstang viser hvordan i «Vårs».

– Så mye av det vi tar for gitt i norsk arbeidsliv i dag, kan vi takke arbeiderbevegelsen for, sier Amalie Kasin Lerstang (29) til Dagsavisen.

Hun er forfatter, aktuell med diktsamlingen «Vårs». Det er hennes andre bok. For den første, romanen «Europa» fra 2014, fikk hun Vesaas debutantpris.

– I dag tenker vi så lett at vi skal takke olja for alt. Man skal nesten være litt flau, for at vi liksom har fått penger fra oven. Men det er ikke hele sannheten. Arbeiderbevegelsen og kvinnekampen – menneskene – har vært med på å skape det norske velferdssamfunnet i minst like stor grad som olja, sier hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Industribyportrett

«Vårs» handler om industri. Om byen Notodden, som ikke var noen by før Sam Eyde anla Norsk Hydro der i 1905. Dessuten om mennesker, og om historie.

– Jeg har prøvd å lage et portrett av en by, av industrihistorien som formet den og av menneskene som bor der. Av hvordan de farger hverandre. Industrihistorien preget menneskenes identitet. Jeg ser på hva som er blitt borte og på hva som er igjen. Jeg er fra Notodden og kjenner den innenfra. Men historien jeg forteller gjelder mange norske småbyer. Steder der det var omtrent ingenting før industrien ble etablert, som vokste kjempefort og ble byer basert på en hjørnestensfabrikk, der arbeiderne organiserte seg og ble del av en stolt bevegelse, sier Lerstang.

Les også: Norge blokkerer spillselskaper på nettet: – En ganske skummel dør å åpne

Utflagga blues

Men i nyere tid er hjørnesteinsbedriften lagt ned. Hele eller deler av virksomheten flagges ut.

– Da står byen og menneskene igjen, litt identitetsløs. Så må man bygge opp identiteten sammen. Hva skal alle menneskene jobbe med, når mange familier står uten inntekt. Før var det sånn at man kunne troppe opp på fabrikken, så var det arbeid å få. Slik er det ikke i det moderne arbeidslivet. Det er ikke tilfeldig at Notodden Bluesfestival kom i 1988. På slutten av åttitallet var mange av industriarbeidsplassene på Notodden borte. Byen har bluesen. Det tror jeg er felles for mange byer som har hatt og siden mistet hjørnesteinsindustrien sin, sier Amalie Kasin Lerstang.

Les også: Har du Skage som mattelærer kan du fort få gode resultater.

Håp i fellesskapet

Men fortellingen i «Vårs» er verken trist eller dyster. I påminningen om hva mennesker har kjempet fram sammen ligger det mye håp.

– Rettighetene arbeider- og kvinnebevegelsen kjempet fram er skjøre. De kan ruineres. Det ser man i dag. Folk som søker jobb i noen butikkjeder tvinges til å ha enkeltpersonforetak slik at arbeidsgiver ikke trenger å ha arbeidsgiveransvar for dem. Og regjeringen ønsker flere midlertidig ansatte. Det er å gå feil vei. «Vårs» er skrevet som en optimistisk påminning om kraften i samarbeidet.

Amalie Kasin Lerstang utdyper:

– Rebecca Solnit skriver i essaysamlingen «Hope in the Dark» om at det ofte er gunstig for makthaverne at folk tenker at alt er håpløst. Vi snakker ofte om politisk endring som noe som skjer den dagen Stortinget vedtar det. Slik er det ikke, minner Solnit oss på. Endringene skjer alltid i periferien, og så brer de seg innover. Det er slik arbeiderbevegelsen alltid har jobba.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Snikinnført 8-timersdag

Hun har et konkret eksempel fra Hydro på Notodden, i starten av forrige århundre:

– Fagforeningen på Hydro bestemte seg for at de ville innføre åttetimersdag. De hadde argumentert for det i årevis, uten å nå fram. Så en dag bestemte klubben seg for at om vi ikke får åttetimersdag, så tar vi. Alle bare gikk fra jobb to timer før titimersskiftet slutta. I to timer er fabrikken tom. Jeg syns det er et nydelig bilde på hva man kan få til sammen. Selv om folk var nervøse rundt hva som kom til å skje. Og åttetimersdagen ble innført. På Notodden ett år før den ble innført på Stortinget.

Tatt for gitt

Men i dag går organiseringsgraden i fagforeninger nedover.

– Noen opplever nok at fagforeningene ikke er relevante for dem. Da tenker jeg at man tar rettighetene for gitt. At man ikke har oppdaget hvor sårbar man kan være i arbeidslivet. Kanskje er det først når man er sårbar at man ser verdien i fellesskapet. På en kafé jeg jobba på prøvde ledelsen å ta bort kvelds- og ulempetillegg, og kutte i pausene. De ansatte kontakta fagforeninga, og da ble det slutt på det.

Utvida arbeiderklasse

Kaféarbeidereksemplet er ikke tilfeldig. Hele begrepet «arbeiderklasse» som må oppgraderes. Klassiske industriarbeidere av den typen som jobba for Hydro på Notodden, eller som forfatter Kjartan Fløgstad skildrer i sine bøker fra Sauda, er det nemlig få igjen av.

– Om man skal snakke om arbeiderklassen er det viktig at det er et utvida begrep, utover den klassiske mannlige industriarbeideren. Han er ikke død, men han er langt fra enerådende lenger. Begrepet arbeiderklasse bør inkludere alle som sårbare i møtet med arbeidslivet, enten det er på grunn av hudfarge eller legning eller bakgrunn, eller rett og slett fordi man har en underbetalt jobb. Arbeiderne utgjør en stor og fragmentert samling mennesker uten makt over sin egen arbeidssituasjon. Men det er verdt å huske at man fremdeles kan stilne et helt land. Sammen.

Les også: Færre fattige eier egen bolig

Utdrag fra «Vårs» av Amalie Kasin Lerstang

Jeg sitter på en krakk på bakrommet

sluker maten og hviler føttene

bærer brød opp og ned trappene

løper over de harde flisene

får senebetennelse

av å presse espressoene

den øverste sjefen kommer uanmeldt

slår hånda hardt i cd-spilleren

her hører vi ikke på musikk

her har vi ikke helgetillegg

pausa reduseres

fra en halvtime til et kvarter

jeg hviler på krakken

jeg spiser i en time

legger fem brød i en pose

tre croissanter

en nydelig Croque Monsieur

slenger forkleet på disken

en stor kaffe to go

ut blant Frognerfruene

kollegaene beholder fatningen

ringer til Fellesforbundet

Mer fra Dagsavisen