4
TEATER
«Sylvelinsporet»
Kunstnerisk ledelse/regi: Claire de Wangen
Med: Gaute Askild Næsheim, Cici Henriksen, Fredrik Petrov, Oddrun Valestrand, Alva de Wangen og Ida Frisch
Spilles på Oslo S til 27. oktober
For bare et par timer siden var det rushtid her. Folk på vei inn i og ut av byen etter dagens dont. Nå, når kvelden faller på, skal noe helt annet skje. Vi ser kanskje ut som en helt vanlig gruppe reisende mennesker, vi som har samlet oss foran den store tavlen med avganger på Oslo S, men vi venter ikke på noe vanlig tog. Vi venter på Claire de Wangens nye teaterproduksjon, «Sylvelinsporet», som skal la oss få oppleve stasjonsområdet på en helt ny og uventet måte.
Og ny og uventet er bare forbokstaven på kveldens opplevelse, som er en type vandreteater som utspiller seg på hele det store stasjonsområdet, med dens omkringliggende puber og restauranter, Østbanehallen og hittegodsavdelingen, fra Comfort hotell på den ene siden til utgangen mot taxiene på den andre. Slik sett er «Sylvelinsporet» en logistisk og koordinasjonsmessig kjempeprestasjon, for det er ikke noe lite område dette utspiller seg på. Og i denne forestillingen er det mye som skal klaffe. Klaffer gjør det på mange måter, selv om det store spilleområdet også stikker noen kjepper i hjulene for denne opplevelsen.
Som så ofte i vandreteatret, deles publikum inn i grupper, her heter de Sira, Minde og Granvin. De ulike gruppene går ulike ruter gjennom området, og det er ikke godt å si om vi i sum får høre den samme historien, selv om vi alle følger de samme karakterene. I «Sylvelinsporet» treffer vi nemlig noen gjennomgangsfigurer som geleider oss fra sted til sted, og som på ulike vis bindes sammen av felles historier og referanser. Vi treffer den rosakledde Celine (Cici Henriksen), som er en noe følsom og kanskje litt uheldig gründer innen makeupbransjen, så er det den strenge konduktøren (Fredrik Petrov) som faktisk også kan trylle.
Vi treffer bruden Ellen (Oddrun Valestrand) som nok aldri får giftet seg, og en stadig tilbakevendende hjorteskikkelse (Ida Frisch) som har et nett med appelsiner og snakker om at vi må ha øyne og ører åpne og være bevisste vår egen eksistens. Min gruppe, Granvin, starter imidlertid denne høyst spesielle gruppereisen på På Sporet pub, der vi treffer Timmy (Gaute Næsheim) som helst vil lage musikk, men oftere ender med å drikke øl, og som har en kranglete relasjon med Celine, skal vi snart forstå. Det som til slutt binder alle karakterene sammen, er at de skal reise med et tog fra Sylvelinsporet, og reisen ender for oss alle på spor 5, der Drammenstoget akkurat skal til å gå.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Claire de Wangen har jobbet med stedsspesifikk kunst i mange år, og har som ett av sine mål å la fiksjon og virkelighet smelte sammen i en særskilt enhet. Hun har tidligere laget opplevelsesforestillinger både i et tre, på Historisk museum, og i en verkstedhall. Og selv om hun greier å skape et særegent og spennende fiksjonsunivers midt i det ganske yrende livet på Oslo S, er det som om de store rommene der og alt som skjer utenom forestillingen tar mye energi fra den.
De visuelle inntrykkene mister noe av kraften, og selv om det er noe av forestillingens poeng at «vanlige reisende» blir nysgjerrige, så blir det så mange impulser som skal jobbe sammen i dette uttrykket at de forstyrrer hverandre. Det blir man rett og slett litt sliten av. De mange store lokalene bidrar også til å gjøre aktørene små, for vi ser dem ofte på avstand, og dermed får de ikke det fokuset de fortjener.
«Sylvelinsporet» oppleves som en eksistensiell, om enn noe flyktig, reise, der vi minnes om å være våkne og bevisste, der vi trylles med og kanskje lures, og der karakterene er i dialog med oss, slik at den fiksjonelle og reelle verden hele tiden spiller på lag gjennom vandringen. Denne typen teater ser vi ikke så ofte her til lands, og selv om Oslo S ble i største laget som spilleplass, lar denne forestillingen oss ane magien i vandreteatret når det virkelig fungerer. For det gjør det jo også iblant.
Som et minne fra forestillingen får vi med oss en liten lommebok, som vi får utdelt helt i starten. Og hvilken rolle den lommeboken har i forestillingen? Møt opp under avgangstavlen på Oslo S til neste forestilling og finn det ut selv!