3
TEATER
«Sweatshop Aleppo»
Av Tale Næss
Regi: Katinka Rydin Berge
Med: Espen Løvås, Line Heie Hallem, Hege Aga Edelsteen
Vega Scene
Flyktningkrisen som følge av krigen i Syria har boltet igjen grenseovergangene mellom øst og vest, mellom sør og nord. Det stanser ikke drømmene, tankeflukten og håpet, like lite som det stanser utbyttingen og feilinformasjonen på alle sider av en konflikt som rammer de svakeste, enn så sterke de måtte være. Teaterstykket «Sweatshop Aleppo» er i utgangspunktet brennaktuelt, og forsøker å fange den menneskelige konflikten i denne uoversiktlige labyrinten gjennom mennesker på begge sider av tragedien. De frivillige som leter langs strendene i Middelhavet, to søstre på flukt og en gutt som er blant de svært få gjenværende i Aleppo mens krigen kommer nærmere.
Dramatiker Tale Næss skrev opprinnelig stykket for radio, og i versjonen regissør Katinka Rydin Berge iscenesetter på Vega Scene, en av det nye Oslo-teatrets første egenproduksjoner, er det blitt en innadvendt og vagt formulerende musikalsk fabel som dels på radioteatrets premisser løfter fram ordenes poesi og flettverkets underliggende strømninger.
Les også: «Svar på brev frå Helga»: Slapt svermeri i fjøset
Historiens narrativ er delt mellom mange stemmer, men defineres i stor grad av Den sanndrømte gutten som ligger på rommet sitt i Hommes og drømmer fram fragmentene i fortellingene som følger de ulike aktørene. Søstrene Meriam og Sara fra Aleppo, og et lite mylder av skikkelser på deres vei. Teksten er skrevet opp mot en tenkt lydrik bakgrunn, og forestillingens beste grep handler om musikken de lydmessige illustrasjonene (Jo David Lysne), enten det er dempede elektroniske rytmer eller effekter lagd med vokalprosessorer, lekeinstrumenter, gitar eller et vannakvarium med høyttaler og effektmakeri fra skuespillernes side. Forestillingen åpner og slutter med skuespiller Espen Løvås som DJ, uten at det tilfører helheten stort annet enn inn- og utgangslyd.
Løvås er Den sanndrømte gutten, og Line Heie Hallem og Hege Aga Edelsteen spiller Meriam og Sara, og alle tre lar ord og setninger veksle i sekvenser der de forteller hverandres handlinger og gjerninger uten å spille dem ut i klartekst. På en scene foran et publikum – enn så intimt det er med stolrader bokstavelig talt på scenen – blir det et pretensiøst og påtatt virkemiddel snarere enn et grep som får historien til å tre fram. Tale Næss’ tekst har bevegende og klare bilder, som dette om vold og frihetsberøvelse, to jenter i en mørk kjeller fratatt frihet og pass: «Munnen er et ubebodd sted/Når hun forsøker å si noe/Løfter han hånden/Når hun lar det være/Slår han».
Les også: «Nokon kjem til å kome»: Mørk meditasjon over ensomheten
Ordene om «sweatshoppen», denne fattigslige tekstilfabrikken hvor Meriam og Sara forteller om hvordan de lager redningsvester med skumgummi som flyteelementer, er sterke. De skal synke, ikke flyte. Den gode teksten blir imidlertid underfortalt gjennom en skuespillerinstruksjon som føles lite konkretisert, på lavt bluss og med distanse mellom skuespillerne. Som at en sanndrømt gutt fra Hommes best lar seg illustrere med en stoisk skikkelse med hendene godt plassert i bukselommene. Først mot slutten blir fortellingen klarere og med åpnere bilder, men det hindrer ikke at «Sweatshop Aleppo» faller mellom flere stoler, og at overgangen fra det opprinnelige radiostykket til scenen ikke makter å ivareta substansen som ligger i tekstens gode potensial.